Av Knut Aukrust
Befolkningen i det førmoderne samfunnet levde i stadig frykt for farer: barnedødelighet, uår og naturkatastrofer, omreisende bandittbander, kriger, pest og spredning av sykdommer. Kampen for tilværelsen var en del av hverdagen, og kirkens makt styrte menneskelivene både i det jordiske og det hinsidige. Kirkens teologer og presteskap formidlet at i nødens stund var det Gud fader, Sønnen, jomfru Maria og helgener befolkningene kunne stole på.
Spania er kjent for sine mange religiøse feiringer og landsbyfester. Hver provins, kommune og landsby har sin egen beskytter, det være seg en helgen, et maleri eller en skulptur som framstiller den hellige personen. I løpet av kirkeåret befinner de seg inne i kirken, men på store festdager bæres de ut på egne «flåter» i prosesjon gjennom landsbyens gater. Helgenen, eventuelt avbildningen i form av et bilde eller skulptur, har ofte spilt en avgjørende og konkret rolle som trøster og forløser. Foruten kirkeårets store festdager som jul, påske og pinse, har helgenens festdag en særskilt betydning. Den katolske kalenderen er full av fester og seremonier, men ingen slår feiringen av den enkelte landsbys beskytter, særmerket for hvert strøk. Den er en kombinasjon av religiøst alvor og folkelig feiring av fellesskapet med messer, opptog, dans, mat og drikke. Det er landsbyen, mi pueblo, som står i sentrum. Mange steder har folk rett til fridager for å dra til hjemstedet under den store feiringen. Prosesjonene har røtter tilbake til middelalderen hvor det var en klar forbindelse mellom kirken og folket, illustrert gjennom selve bygget og det omkringliggende hovedtorget hvor feiringene foregikk. Prosesjonene hadde også en pedagogisk målsetting i et samfunn hvor analfabetismen var omfattende.
El Santisimo Cristo
I provinsen Alicante ved middelhavskysten ligger landsbyen l’Alfàs del Pi, opprettet som egen kommune i 1836. Landsbyens beskytter, patron, har materialisert seg i form av et krusifiks som framstiller den lidende Kristus på korset langfredag. Figuren har fått navnet El Santisimo Cristo del Buen Acíerto. Det lar seg vanskelig oversette til norsk, men betyr «Den velsignede Kristus av de gode gjerninger». Kristusfiguren er ikke bare en from avbildning, men også en virkekraftig aktør. Den stråler av kraft og beskyttelse takket være pavens velsignelse og godkjenning. Den har holdt sin vernende hånd over landsbyen når farer har truet.
Kolera, pest og hungersnød var blant de mest fryktede truslene, og de slo alle til i begynnelsen av 1850-tallet. Alicante-provinsen ble rammet av en dødelig koleraepidemi i august 1854, og den 21. august kom meldinger om spredning til landsbyen Vila Joiosa og Benidorm tre mil nord for selve byen Alicante. Det varte ikke lenge før den nådde l’Alfàs. Den 13. september ble det meldt om to dødsfall, og det ble innført reiseforbud for å hindre smitte. Ved utgangen av året hadde 1874 personer mistet livet i Alicante-provinsen.
Samtidig kom en hjelpende hånd fra den utflyttede alfasineren Pasqual José Baldó Orozco (1807–1868). Han tilhørte en familie med lange røtter i landsbyen. Etter å ha studert teologi i Valencia var han i en årrekke prest i flere av byens menigheter. I årene 1847–1864 var Baldó Orozco prest i menigheten Santa Cruz, med klosteret Nuestra Señora del Remedio, «Vår barmhjertige Frue». Det var i denne klosterkirken Kristus-figuren befant seg.
Bekymringsmeldinger fra slekt og venner i l’Alfàs kan ha ført til at Baldó sikret seg figuren i 1854. Gleden over at «Vår Herre» hadde spart landsbyen, må ha ført til at han donerte Kristusfiguren til l’Alfàs del Pi, i takknemlighet over at innbyggerne overlevde, og for å beskytte kommunen i all framtid. Skulpturen ble fraktet sjøveien fra Valencia sørover til Denia med en kystbåt i mars 1857, og siste etappe foregikk med seilbåt til stranden i Albir, som var en del av l’Alfàs del Pi. Derfra ble den fraktet til landsbyens soknekirke San José fredag 26. mars.
Kirken var viet en av de fremste helgenene, den hellige Josef, frelserens fosterfar og skytshelgen for hele Den katolske kirken. Han hadde en særstilling som beskytter av arbeidere og håndverkere, særlig tømrere og snekkere, for sosial rettferdighet, en god død, mennesker i fortvilte situasjoner og dessuten mot tvil og fristelser. Festdagen hans er 19. mars, og Valencia by er særlig kjent for sine feiringer denne dagen, Las Fallas, med spektakulært fyrverkeri og brenning av figurer. Denne tradisjonen startet i begynnelsen av 1800-tallet og var håndverkere og snekkeres dag, med brenning av avfall og ubrukt trevirke. Slik markerte de sin hyllest til tømmermannen fra Nasaret.
Sommeren 1854 skrev Baldó et høytidelig brev til pave Pius IX i Roma med bønn om å få krusifikset velsignet. Han ønsket å styrke innbyggernes religiøse hengivenhet og ba «Hans Hellighet» om å gi nåde og avlat til dem som deltok i feiringen av Kristusfiguren. Feiringene skulle gå over tre dager, og hans fromme håp var at enhver som deltok i festligheten fikk del i den pavelige velsignelse. Pave Pius IX ga Baldó full støtte: «Under feiringen opphøyes Det hellige kors og vår herre Jesu Kristi dyrebare blod, fra første vesper (kveldsgudstjeneste) og hele dagen til solnedgang gir vi avlat». Fullmakten om avlat og ettergivelse for syndige handlinger skulle vare i ti år for alle som deltok i feiringen og for avdøde familiemedlemmer. Ettergivelse av timelige straffer for syndige handlinger ville i henhold til den katolske lære korte ned på tiden i skjærsilden. Den årlige feiringen ble lagt til 7.-10. november.
En av de tidligste kildene om feiringen sto i lokalavisen i Benidorm, El Canfali, som trykket et detaljert program og en reportasje fra de tre festdagene i 1886. Feiringen besto av messer, prekener og nattverd, men også av fest og musikk, mat og drikke. Under festen var gatene pyntet med triumfbuer og vimpler, og ved solnedgang den siste dagen ble skulpturen av den hellige Kristus hentet ut av kirken og båret i prosesjon gjennom landsbyens få gater. En liten jente, kledd ut som engel, fikk æren av å hilse Kristusfiguren med øm og inderlige poesi på vegne av landsbyens befolkning. Et storslått fyrverkeri avsluttet festen.
Landsbyen i krig og fred
Gjennom hele 1800- og 1900-hundretallet var Spania preget av politiske uroligheter og innbyrdes stridigheter. På begynnelsen av 1930-tallet ble den handlingslammede kong Alfonso XIII avsatt, og Spania ble en demokratisk republikk. General Franco og den katolske ville det annerledes. Det førte til starten på den spanske borgerkrigen fra juli 1936 til april 1939. Krusifikset med El Santisimo Cristo del Buen Acíerto ble total ødelagt den 29. september 1936 av republikkens tilhengere, i sin avsky mot undertrykkelsen av demokratiet. Kun to fingre var i behold, og de ble behandlet som relikvier av kirkens folk.
Borgerkrigen førte til et avbrudd i festtradisjonen. 1939 var «seierens år» for Franco-regimet, Año de la Victoria. Etter åtte måneder framsto l’Alfàs som en Franco-styrt kommune, i hvert fall i det ytre. De fleste tenkte nok sitt om Franco i det skjulte. Etter Francos brutale seier i 1939, sendte sokneprest Don Roque Devesa en rapport til erkebiskopen i Valencia om tilstanden i San José-kirken. Kommunen satte ned en komite på 30 personer med ordfører Roque Pérez Pérez i spissen. Det hastet å erstatte den ødelagte Kristusfiguren. Byens ledende skikkelser og fromme alfasinere var sterkt representert, og Don Francisco Devesa Baldó var komitéens president. Han var også leder for den lokale Falangen, med den omstendelige tittelen Jefe local de Milicias de la Falange Española Tradicionalista y de las Juntas Ofensiva Nacional Sindicalistas (F.E.T. y J.O.N.S), i dagliglivet omtalt som Movimiento Nacional, Nasjonalbevegelsen. Det politiske skiftet fra demokrati til et Franco-ledet diktatur var tydelig også i det beskjedne lokalsamfunnet. Oppdraget med å erstattet den ødelagte Kristus-figuren gikk til den valencianske billedhoggeren Pío Mollar Franch (1878–1953), og resultatet fikk omtale som «et praktfult arbeid med en høyde på 180 centimeter». Korset var laget av Madera Superior de Suecia, førsteklasses trevirke fra Sverige. Den nordiske skogen var kjent for harde og slitesterke tresorter, og vi har sett at det norskeide trelastselskapet La Compañia de Maderas hadde en filial med sagbruk og utsalg i Alicante. Det hastet å få resultatet ferdig før året var omme, og den 7. desember ble kopien fraktet med lastebil fra Valencia.
Torsdag 8. desember 1939 var den planlagte og etterlengtede landsbyfesten i gang, en måned senere enn tradisjonen tilsa. Feiringen startet med messe og musikk, sang og orkester. Siden fulgte flere konkurranser, blant annet det særegne spanske ballspillet pelota og sykkelkonkurranse. Fra halv ni om kvelden var det utendørs dans og musikk på Plaza de José Antonio, Falangens navn på plassen foran kirken. Klokkeringing fra kirken annonserte de avgjørende tidspunktene, og ti slag markerte at det var tid for framsyning av en komedie. Monologer og duetter var framført av de lokale politiske organisasjonene til Falangen, de eneste som var tillatt under Franco.
Den siste festdagen var høydepunktet. Folk hadde danset, moret seg og bedt til Gud. Avskjeden med Kristus-figuren på kirkeplassen, ledsaget av engelens tale, var alltid en sterk opplevelse. Versene var en fortelling om Kristus og hans underverker for landsbyen, hans vernende hånd i tørketider og under koleraens ødeleggelser. Han hadde bevisst valgt ut den beskjedne landsbyen l’Alfàs og ikke den store byen Valencia, og Vår Herre fortjente alles takksigelser. Festprogrammet ble avviklet i løpet av de tre dagene pave Pius IX hadde erklært som hellige. Lokalhistorikeren Vicenta Devesa Pérez har tolket det som skjedde i desember 1939 som et uttrykk for at alfasinerne respekterte El Cristo. Borgerkrigen skadet mye, i tillegg til friheten. Ødeleggelsen av Kristusfiguren i kirken var en av de tristeste hendelsene. «Alfasinerne var som foreldreløse barn» uten den.
Vicenta har også beskrevet forberedelsene til feiringen på 1950-tallet og framover. Folk rengjorde og hvit-kalket sine hus, fornyet og sydde om klærne, og frisørdamen kom fra Altea for å fikse håret til kvinnene. Musikere fra Benissa fikk som vanlig losji hos lokale innbyggere og var nesten blitt som en del av familien. Alt var klart for feiringen. «Alfasinerne behøver ikke dra til Santiago de Compostela, for Pave Pius IX hadde velsignet Don Pasqual Baldó».
Dagens feiringer består av den samme kombinasjonen av folkelig moro og religiøst alvor, høytid og messe kombinert med folkefest, dans, fyrverkeri, mat og drikke, både kirke og karneval. Festen er basert på dugnad med bidrag fra frivillige grupper, kommunen, næringslivet og kirkens velsignelse. Kirken er først og fremst involvert i de høytidelige delene av programmet, arrangementene i kirken, prosesjonene til ære for St. Cristo de Buen Ascierto og engelens røst fra en av byens døtre på omkring ti år. Hele torget foran kirken applauderer til den siste hilsenen: «Viva el Santísimo Cristo del Buen Acíerto!». Så bryter jubelen og fyrverkeriet løs.
Landsbyen står i sentrum for alfasinernes festdager. For mange dreier feiringen seg kanskje mer om lokal tilhørighet enn om religiøs tro, om bekjennelse av felleskap og stolthet over hjemstedet mer enn tilslutning til kristendommens dogmer og morallære. Den største forskjellen fra fortidens feiringer er, når alt kommer til alt, at troen på avlatens funksjon og betydning er borte. «Alle» innbyggerne i l’Alfàs deltar i festlighetene, uavhengig av deres forhold til kirken. Feiringen er ikke et nytt fenomen, men den er likevel ganske fremmed sett fra et relativt pietistisk og luthersk Norge.
Fra kolera til korona
Den 6. mars i 2020 kom vi til l’Alfàs del Pi full av optimisme og pågangsmot for å fullføre feltarbeidet i bokprosjektet om historien til l’Alfàs del Pi. Vi dumpet ned i den nyeste pesten, koronaen og covid 19. Det tok ikke mange dager før statsminister Pedro Sánchez meldte om alarmtilstand og nedstenging av landet, i første omgang i to uker. Vi forsøkte oss på korte fotturer i nærmiljøet, men ble raskt stoppet av patruljerende politi med munnbind: «en casa» (dra hjem)! – ellers blir det mulkt. Hver kveld hørte vi bilsirener og klappsalver fra landsbyen, den daglige hyllesten til leger, sykepleiere, brannmenn og politi. Utlendinger fikk ganske raskt anmodning om å forlate Spania, og vi kom oss ut i siste liten den 20. mars, før alt ble stengt ned for alvor.
På grunn av smittesituasjonen ble landsbyfesten avlyst i november 2020. Men ved hjelp av digitale løsninger fikk innbyggerne gitt uttrykk for sine følelser og troen på fellesskapet. Landsbyfesten avsluttes hvert år med «engelens» bønn om beskyttelse: «Ikke forlat l’Alfàs del Pi for du vet godt at vi elsker deg». La oss håpe at alfasinerne bønnhøres også denne gangen.
Kilder
Aukrust, Knut og Dorte Skulstad 2020: Historien til l’Alfàs del Pi – fra muslimer til nordmenn. Oslo. Novus forlag.
Castillejo, Ángela, J. Rafael Frías & José Soler 2007: Historia de un legado el Santisismo Cristo del Buen Acierto y l’Alfas del Pi. L’Alfà del Pi.
Pérez Serrano, Miguel Angel 2014: «Els camins del còlera: Sella un cas excepcional», Revista d’investigació i assaig de la Marina Baixa. Num 10: 177–190.
Revista de Fiestas Patronales 2018, L’Alfàs del Pi