Av Ronald Grambo
Vi kan i dag ikke forestille oss hvorledes store skarer av folk sultet i Europa i eldre tid. Enkelte tiggere både i Italia og i Frankrike stod på torget eller på den åpne plassen foran katedralene i byene og åt av seg selv. De glefset i seg biter av sine egne armer og bein. De ble kalt autofager, selvspisere. Enda verre var det kanskje at folk kunne bli kannibaler og gå til kirkegårder og gravlunder for å grave opp ferske lik for å fortære dem. Øyevitner i Picardie i Frankrike kunne under tredveårskrigen, 1618-1648, fortelle om uhyrlige tilstander. De våget knapt å berette om hva de hadde sett. Det fantes mennesker som i desperasjon åt biter på kroppen sin. Dette ble også tema for skuespill som ble oppført på teatrene i Italia. Her fikk selvspiserne gjerne et komisk skjær over seg. De ble betraktet som underlige og avvikende fra vanlige normer.
Det var de som lovpriste denne kannibalismen, fordi den forlenget livet til folk. Disse tok ikke anstøt av at folk åt lik hentet fra kirkegårder og gravlunder. Dette ble også et tema for filosofer, teologer og leger. Hvor effektivt var menneskekjøttet for liv og helse? Det var spørsmålet noen jurister undret seg over; om det å fortære menneskekjøtt under hungersnød var tillatt når hungeren var ekstrem? Hvis det var syndig, kunne man få syndsforlatelse (absolusjon)? Slikt strevde teologene med å finne løsning på.
I perioder med hungersnød ble samfunnet splittet opp og opphørte nesten å fungere. De vanlige normene og verdiene som holdt samfunnsstrukturen oppe, ble oppløst. I årene før den store franske revolusjonen i 1789 slo avlingene feil. I Syd-Frankrike var det store skarer av radmagre mennesker på desperat leting etter noe å spise. De åt røtter, gress og bark. De jaget etter rotter og mus for å få i seg noe som kunne holde dem i live. Folk åt dyrekadavre, som til og med var gått i oppløsning. Langs veikantene lå døende mennesker og svarte lik. Fra Sverige meldes i 1596 at folk ble funnet døde i husene sine, under låvene, i ovnene, i badstuene, ja nesten over alt.
Før i tiden kunne brødmjølet bli blandet sammen med raigress (Lolium perenne). På fransk heter dette gresset ivraie. Stammen her er ivre, som betyr beruset. De som spiste slikt brød ble helt forvirret, sanseløse og stanget bokstavelig talt mot veggen. De ble til sist overmannet av en dyp søvn. Det fins flere slag av dette raigresset. Det fins både giftig og uskadelig raigress.
Folk ble rammet av epilepsi (fallesyke) feber, delirium, hudsykdommer med åpne, verkende sår, sanktveitsdans med voldsomme kramper, innvollssykdommer, diaré, lungesykdommer, tung pust, stadig hoste, verk i alle lemmer. Øyesykdommer florerte. Mange var dypt merket av depresjoner, frustrasjoner og oppgitthet. Hodeverk, svimmelhet, kvalme, nervøsitet, besvimelsesanfall og sløvhetstilstander var heller ikke uvanlig. Dyp melankoli rammet mange, særlig kvinner. Dette viste seg ved at kvinnene kjente en slags sviende smerte der sømmen som skiller høyre og venstre hjernehalvdel er. De følte en voldsom hete i kroppen, og de ønsket å kaste seg ned i nærmeste brønn. I denne tilstanden kunne de foreta seg de underligste, vanvittigste ting ifølge flere skribenter på 1600-tallet. Det er flere utsagn om dette fra Italia. Frykten for epidemier tok flere liv enn selve epidemiene, ble det påstått der.
Fattigdom og sult tvang en del mennesker til å «å vandre ut i vagabondens verden», som det ble sagt. Her er et dikt fra Italia som skildrer denne tilstanden:
Sult er en forferdelig ting
som bringer mennesket stadig i nød,
og som bringer en til å faste mot sin vilje,
Gode Gud, send den bort. . . .
Jeg solgte mitt sengetøy,
jeg pantsatte skjortene,
slik at nå er mine klær
lik fillepellerens,
til min elendighet og enda større fortvilelse
dekker nå kun
sekkestria mitt kjøtt.
Selve den strenge, autoritære samfunnsstrukturen i de europeiske landene bidro til fortvilelsen. De fattige følte seg fanget i maktapparatet. Ingen brydde seg om dem. Håpløshet rådde. Utviklingen av det engelske substantivet villain er ganske avslørende. Til å begynne med betydde ordet en som bodde i en landsby. Villain kommer av det latinske villa, gård, landsby. Men ordet fikk også en annen betydning, nemlig skurk, slamp. Vårt ord klovn kommer fra det engelske clown, som opprinnelig rett og slett betydde bonde. Det var intet nedsettende ved denne yrkesbetegnelsen til å begynne med.
Det krydde av invalider, demente og svaksinnede rundt om i Europa. Under regimet til Solkongen, Ludvik 14., var det 60 000 tiggere bare i Paris. Byen hadde på dette tidspunktet 300 000 innbyggere. Syfilis og andre kjønnssykdommer herjet. Det sørget bordellene for. En forsøkte å helbrede syfilis med kvikksølvkurer, og det var ganske smertefullt. I Norge ble syfilis kalt franskesyken.
Dessuten ble folk plaget av ulike pestformer. Høydepunktet her var naturligvis Svartedauden eller Den store mannedauden, som brøt løs i oktober 1347. Da kom en liten skipsflåte inn på havnen i Messina på Sicilia. Det var 12 genovesiske handelsfartøyer som hadde lagt om hjemveien fra traktene rundt Svartehavet til den sicilianske havnebyen. Da oppdaget sicilianerne forferdet at det satt døde menn ved rorene.
Og mange sicilianere ble selv syke. De som ble smittet av denne mystiske farangen fikk blå byller som det rant verk fra. Denne byllepesten skyldes en bestemt mikrobe som kalles bacillus yerseni. Den er ikke utryddet. Men i vår tid etterlater den ikke mørke byller. Har den da mutert siden 1337? En har ment at basillen hadde satt seg fast i lopper på rotter som dermed smittet folk. Dette svarte rotteslaget er nå borte, og de brune rottene har overtatt hegemoniet. Svartedauden la visstnok omtrent en tredel av Norges befolkning i graven. Men beregningene her er nokså usikre.
Det var en alminnelig oppfatning at pestepidemiene skyldtes at folk hadde syndet mot Guds lover. Derfor måtte en gjøre botsøvelser for å vise anger og formilde Vårherre. Et middel til å sone sine krenkelser mot Gud og medmennesker, var å piske seg selv så blodet rant i stride strømmer. I Tyskland i 1348, altså under Svartedaudens verste herjinger, kunne en se en gruppe selvpiskere eller svepebrødre (flagellanter). En såkalt ‘mester’ vandret i spissen for det eiendommelige opptoget og sang botssalmer, mens de pisket sine nakne rygger. Piskene var utstyrt med jernpigger, så det var ikke merkelig at blodet flommet nedover kroppen. De ville etterlikne Jesu lidelse på korset. Det var derfor nødvendig at blodet rant.
Etter hvert ble dette et vanlig syn. Hundrer, ja tusener sluttet seg til rekkene av botferdige menneskene. Fra Tyskland spredte dette seg til Frankrike, Flandern, Nederland, Belgia, England og Danmark. De ble over alt mottatt med begeistring. En må nok regne med at slike opptog skapte en form for underholdning også. Folk dyppet tøystykker i blodet deres og brukte det som relikvier. Sjelsegenskapene deres var i blodet, og nettopp dette ble overført til tøyfillene på magisk måte. En mente blodet kunne kurere ulike sykdommer.
Det hendte at pårørende bar slektninger som var døde av pesten til selvpiskerne i håp om at de kunne vekke dem til live igjen. De trodde at selvpiskerne hadde en egen, magisk styrke til dette, akkurat som Jesus, da han oppvekket Lasarus fra de døde.
I disse opptogene med angrende syndere gikk prestene først og bar faner og kors. Når disse flokkene nærmet seg en landsby, begynte kirkeklokkene å kime. I kirkerommet ble det holdt botsprekener. Det ble lest opp såkalte himmelbrev, der innholdet gikk ut på at Gud kunne dempe sin rettferdige vrede, hvis en vandret med selvpiskerne i 33 ½ dag, som symboliserte årene Jesus vandret på jorden. Begrepet himmelbrev innebærer at budskapet var sendt fra himmelen. Nettopp dette faktum var legitimering god nok.
Disse selvpiskerne hatet jødene. De trodde at de var skyld i pesten. Dermed brøt det løs jødeforfølgelser flere steder i Tyskland. Folk ble opphisset av selvpiskernes antijødiske utfall i prekenene deres.
Og ikke få mente at alle insektene som svirret omkring var skapt av djevelen selv som straff for menneskenes synder. Dette gjaldt dog ikke biene som var skapt av Gud. Vi kan knapt tenke oss hvilken forferdelig plage alle slags insekter var. Fordi urensligheten var utbredt, krydde det av insekter over alt. Insektene påførte folk sviende stikk og verkebyller. Kanskje var det ikke så merkelig at folk tydde til narkotika og medisinplanter for å komme seg gjennom hverdagen. Det var mjøldryge (Claviceps purpura), en soppart, på det våte kornet som ble en del av mjølet de laget brød av. Denne sopparten angrep først og fremst rug, men også hvete og bygg. Denne soppen har 2–3 cm lange organer, skleroter, som vokser i kornakset. Disse inneholder alkaloidet ergotamin, som kan fremkalle hallusinasjoner og gi støtet til koldbrann.
Liket av den såkalte Grauballemannen, som ble funnet i en torvmyr ikke langt unna Silkeborg i Danmark, var så full av mjøldryge at han måtte ha vært i koma da han ble henrettet og senket i myra. Hans siste måltid bestod av grøt laget av bygg, hvete og frø, dessuten kjøtt, muligens svinekjøtt. Liket ble funnet i 1952, og var i god stand. Han antas å ha levd ca. 290 f. Kr.
Frø fra valmuen (Papaver) ble bakt inn i brød. Det fantes forskjellige slag av disse frøene. Dette fremkalte gjerne drømmer om en bedre verden, ofte syner om paradisiske tilstander. Hjernen ble invadert av drømmer om Slaraffenland, der det bugnet av forskjellige, forlokkende mat-retter, og vin rant i bekker Stekte griser fløy i luften og lot seg lett fange. Dette var en velsignet flukt fra den brutale virkeligheten. Dessuten hadde mange mennesker hallusinasjoner med utpreget erotiske trekk.
Det fantes en urt som i Italia ble kalt ophiusa, skrev en visjonær i 1550-årene. Når den ble inntatt som væske, så en for seg digre slanger, og en ble redd for å bli slukt av dem. Grensen mellom virkelighet og hallusinasjoner ble uklar. Denne urten må vel ha betegnelsen sin basert på det latinske ophidia, slanger.
Hamp (Cannabis sativa) er en svært gammel medisinplante. Bladene er håndnervet og har nøttefrukter. Spor etter denne kulturplanten er funnet i Kina ca. 4 000 f. Kr. I Europa er det funnet graver fra 500 f. Kr der det var hampefrø. Kvinnene i Oseberggraven fikk med seg hampefrø. Disse kvinnene ble gravlagt ca. 850 e. Kr. Cannabis var mye anvendt som smertestillende, beroligende middel. Cannabis er en fellesbetegnelse for rusmidler som blir fremstilt av artene indica og sativa. Planten var kjent som medisinplante allerede i antikken og senere i middelalderen og renessansen, helt opp til våre dager.
Giftige planter ble ansett for å være under ondartet innflytelse fra Saturn, tyvenes, mordernes, slynglenes og de mørke makters planet. Noen planter ble antatt å være påvirket av solen, andre av månen. På dette grunnlaget kunne plantene bli inndelt og kategorisert. Dessuten fulgte man gjerne signaturlæren. Dette ordet har sin rot i det latinske signum, som betyr tegn. Hvis bladene på en plante så ut som en nyre, var den god for nyresykdommer. En lette etter likheter mellom plante og hva som var sykt i kroppen.
En kan muligens kalle de europeiske kulturformene i middelalderen og renessansen, og senere, for narkotiske. Narkotika gjennomsyret hverdagen hos folk rundt om i Europa, fordi disse ble innbakt i brødet og dessuten tilsatt mange matretter. Narkotiske urter og planter ellers ble anvendt for å lindre smerter som skyldtes plagsomme og livstruende sykdommer. Den gjennomsnittlige levealderen i Europa i middelalderen og renessansen var ca. 40 år. Hvis folk nådde femtiårsalderen, var de fleste utslitte. En latinsk tekst fra 1500-tallet kalte en slik ‘overåring’ for ‘decripitus’, avfeldig. Det sier litt om de harde livsvilkårene i tidligere tider.
Utvalgt litteratur
Camporesi, Piero 1989: Bread of Dreams Food and Fantasy in Early Modern Europe. Cambridge.
Delumeau, Jean 1978: La Peur en Occident XIVe –XVIIIe siècles Une cité assiégée. Paris.
Grambo, Ronald 1994: I liv og død. Dråper av blodets historie. Oslo.
Knortz, Karl 1910: Die Insekten in Sage, Sitte und Literatur. Nürnberg.
Lixfeld, Hannjost 1971: Gott und Teufel als Weltschöpfer. Eine Untersuchung über die dualistische Tierschaffung in der europäischen und aussereuropäischen Volksüberlieferung. München.
Mc. Neill, William 1977: Plagues and Peoples. Penguin Books. London.
Roux, Jean-Paul 1988: Le Sang. Mythes, symboles et réalités. Paris.
Artikkelen er tidligere publisert i tidsskriftet Hedmarksforfatter’n nr. 3/4-2017.