Av Erik Henning Edvardsen
Etter at vi i 1811 fikk eget universitet, ble utdeling av stipendier fra Det akademiske Collegium et middel til å styre forskningsinnsats innenfor en rekke forskningsfelt. Stipendiene ble i starten gitt for at forskerne skulle foreta utenlandsreiser, der de knyttet kontakter og skaffet seg innsikt i pågående forskning innen egne fagfelt. Men ganske raskt ble blikket rettet mot undersøkelser av eget, uoppdaget land. Forskere og studenter ble oppfordret til å utføre geologiske, mineralogiske, botaniske og zoologiske undersøkelser innenfor rikets territorium.
Men det var også områder som var flyktigere enn stein, fjell, is, flora og fauna, nemlig folkediktningen, folkelivet, nedarvede skikker og allmuens forestillingsverden. Spesielt brødrene Jacob og Wilhelm Grimms arbeid med eventyr, sagn og mytologi i grenseområdet mellom lingvistikk, søken etter historiske kilder og sagaoversettelser, førte til gryende engasjement for innsamling av folkloristisk materiale over store deler av Europa, også i Danmark og Sverige. Det er ikke godt å si om det skyldtes at unionens voktere fryktet norskhet og separatisme, men det var lite respons å spore blant skriveføre personer i Norge på de anmodningene som kom om innsamling av muntlig tradert stoff, oppfordringer som særlig ble rettet mot embetsmenn i avsidesliggende strøk. Ingen «Norsk Lærd, især en Præst paa Landet», som det het i annonsen, fant det bryet verdt å lytte til allmuesnakk. Det eneste var at enkelte romantisk stemte forfattere tok til å søke dikterisk inspirasjon i folkelige fortellinger.
Isen ble brutt med Andreas Faye; da han sommeren 1824, sammen med studievenner, la ut på vandring gjennom Telemark og Grevskapene i den hensikt å se Rjukanfossen og Gaustadtoppen for å gjøre seg kjent med «Fædrelandet». Sagnene han krydret reiseskildringen med i Samfundsbladet, fanget interesse, og året etter fulgte utflukter til Ringerike og Hadeland etter samme mål – i 1836 også til Setesdal. Heller ikke de tidligste innsamlingstoktene til Asbjørnsen og Moe mottok understøttelse. I nyvakt interesse for folkediktningen begynte Asbjørnsen å notere sagn og eventyr i 1833, mens Jørgen Moe utba seg eventyr fra sin søster høsten 1834. Sommeren 1837 slo de seg i lag og gjorde felles anstrengelser for å samle eventyr med tanke på utgivelse.
Offentlig støtte til innsamlingsarbeidene kom først i kjølvannet av det nasjonale gjennombrudd på 1840-tallet. Jørgen Moe fikk i 1846 bevilget penger av Det akademiske Collegium til å samle folkediktning i Hardanger, og i 1847 for å reise til Telemark og Setesdal, mens Asbjørnsen i 1846 prioriterte en søknad for å foreta zoologiske undersøkelser. Først i 1847 mottok han midler til folkloristisk innsamlingsferd via Ringerike til Hallingdal, Hemsedal, Aurdal, Sognefjorden, Romsdal og Gudbrandsdalen, og 1849 søkte han både om penger til marinbiologisk skraping av sjøbunnen, og for å samle folkediktning i Østerdalen. Til dette mottok han til sammen 160 spesiedaler, men på grunn av reise til Middelhavet og Egypt i 1849-50, ble ingen av arbeidene gjennomført før sommeren og høsten 1851.
Stipendiene som ble anvendt til å samle folkediktning og trosforestillinger skulle det gjøres nøye rede for i form av innberetninger til Collegiet. Disse ble publisert i Norske Universitets- og Skoleanaler. Mens de naturvitenskapelige redegjørelsene for mestedelen har tapt sin interesse, fremstår de folkloristiske innberetningene, med sine reiseskildringer, informantmøter og redegjørelse for trosforestillinger – eventyr, sagn, ballader, folkeviser, rim, gåter, regler og trollformler – som de reneste kildeskrifter.
I ettertid har også utelukkende innberetningene fra de folkloristiske innsamlingsarbeidene blitt vist oppmerksomhet, med gjenopptrykk i ulike fora. Alt i samtiden vakte Peter Christen Asbjørnsens innberetning fra samlerferden i Østerdalen allmennhetens interesse. Den ble faktisk publisert i Illustreret Nyhedsblad (No. 20-21 i 1853) før den fant plass i Norske Universitets- og Skoleanaler 2 R, B. 7 (1854), hvorav det også ble distribuert et «Særskilt Aftryk».
Collegiets tildeling av midler til innsamling av folkediktning viste seg altså å være vel anvendt økonomisk understøttelse. Fra disse reisene har vi opptegnelser som danner mye av ryggraden i norsk forteller- og sangtradisjon, og et materiale som umiddelbart skapte leselyst. I anledning Norsk Folkeminnesamlings femtiårsmarkering i 1964 ble de fire ovennevnte innberetningene fra Peter Christen Asbjørnsen og Jørgen Moe gjenutgitt i Norsk Folkeminnelags serie som bok nr. 92, sammen med Ludvig Mathias Lindemans innberetning fra 1848, Sophus Bugges fra 1856 og Moltke Moes fra 1878. Ved at samlerne har gjort rede for sine reiser og informantmøter, og har satt stoffet i sammenheng med annet innsamlet materiale, gjør at vi fikk kunnskaper om en innsamlingsvirksomhet vi ellers neppe ville fått dokumentert.