En rask introduksjon til historiske gravlunder i Storbritannia
Av Janine Marriot
Historiske gravlunder i Storbritannia er vidt definert av Rugg (2000) som en stor gravplass, anlagt på 1800-tallet, for å tjene lokalsamfunn og byer som et alternativ til den lokale kirkegården. De har en ytre grense med inngangsporter(er), et planmessig layout (i motsetning til de tidligere kirkegårdene, som gjerne bredte seg ut rundt en kirke), de inneholder stier og veier og har spesifikke muligheter for å minnes de døde ved graver, monumenter eller plaketter. I Storbritannia er de vanligvis betraktet som offentlige områder og er eid og administrert av sekulære myndigheter, selv om de er steder der familie og venner kommer for å sørge og minnes sine kjære. De fleste eies av kommunale myndigheter, men noen eies og forvaltes av trossamfunn, inkludert jødiske synagoger, dissenter-menigheter eller ikke-konformistiske organisasjoner og Church of England/Scotland/Wales (den offisielle kirken i hver nasjon), men ingen gravlunder anlagt på 1800-tallet drives av noen av de store religioner. Til tross for at de defineres som bredt sekulære, har de et hellig element ved seg selv om de ikke er administrert av en religiøs autoritet, og Storbritannias historiske gravlunder har nå begravelser fra mange ulike trossamfunn spredt omkring eller samlet i egne områder dedikert til spesielle trossamfunn eller sekter.
Flere av de tidligere gravlundene som ble anlagt tidlig til midten av 1800-tallet var private virksomheter som aksjeforetak med aksjeeiere og bobestyrere, mens de som ble anlagt sent på 1800-tallet oftest var kommunale. Og selv om mange av dem nå drives av kommunale eller religiøse myndigheter, er det bare en igjen som drives av det selskapet som først anla den – nemlig Kensal Green i London. En mer detaljert bakgrunn for utviklingen av disse historiske kirkegårdene er godt behandlet av en rekke akademikere (Curl, 1975; Brooks, 1989; Dunk and Rugg, 1994; Johnson, 2008; Tarlow, 2000; Warpole, 2003; Warpole, 1997 ) og vil derfor ikke bli gjennomgått i dybden her. Disse fantastiske “landskapene” ble anlagt med både de levende og de døde i tankene og det vel-utstyrte landskapsdesignet med vakre treslag, store svingede gangstier, elegante monumenter og vakre gravkapeller var ment å engasjere besøkende og hjelpe dem til å tenke over sin egen dødelighet og som en introduksjon til publikasjonen Last Homes of Departed Genius av Grinsted (Grinsted 1867) sier: ‘Lidenskapen for å besøke gravstedene til fremstående personer har kjennetegnet alle aldre.’
På gravlundene i Storbritannia blir gravene liggende som de er, og restene etter de døde blir liggende urørt i sine graver for all fremtid, ikke for et bestemt antall år slik det er i resten av Europa. Dette innebærer at disse gravlundene og landskapene ofte er fulle eller nesten fulle av graver. Noen kan ikke ta imot flere nye begravelser, andre kan ta begravelser i nesten fulle eldre graver, eller kun kremasjoner i graver eller i minnelunder – ‘Gardens of Rest’. Rugg (2013a, 2013b) advarer mot å generalisere grunnene for å gjøre endringer i grav-landskapene, men det er verdt å merke seg at økningen i antall kremasjoner, begravelser uten tidsbegrensning og kostnadene ved stell og vedlikehold av disse gammeldagse gravlundene bør vurderes opp mot hverandre i fremtiden, særlig siden Storbritannina er blant landene i Europa med høyest antall kremasjoner, rundt 75%, og at kremasjon er et langt billigere alternativ enn en jordfestelse.
Rikt og variert, men underutnyttet
Ettersom gravlundene fylles og ikke lenger brukes eller bare brukes delvis utfra hva som var deres opprinnelige hensikt, begynner de å bevege seg mot en ny rolle som kulturarvsted, park eller fritidsområde. Mange historiske kirkegårder eller gravlunder er blitt glemt og forlatt siden de ikke bærer seg økonomisk, og for å motvirke dette innlemmes en liten del av de hundrevis av historiske gravlunder og kirkegårder i Storbritannia i rekken av steder folk oppsøker som del av fritidsopplevelser, underholdning og turisme. Gravlunder som er lite brukt eller ikke brukes for begravelser lenger kan få et nytt liv som et minnested og besøks-sted for lokalsamfunnet, og i henhold til Woodthorpe (2011) er det mange kategorier og fag-disipliner der gravlunder og kirkegårder kan passe inn, inkludert som et sted å sørge og minnes, for disipliner som historie, landskapsdesign, geografi, spiritualitet, dødsstudier og ‘Dark tourism’, arkeologi og til og med rettsmedisin, og det er nyttig å se på gravlunder og kirkegårder som multidisiplinære. Historiske gravlunder er en rik og variert kilde til emner som byr på en hel rekke opplevelser for besøkende og lokalsamfunn, og ikke bare for dem som anses som ‘dark tourists’ (Sharpley, 2005; Sharpley and Stone, 2009). Til tross for å utgjøre en potensiell ressurs, gjør mangelen på nasjonale retningslinjer for gravlunder at mange lokale myndigheters omsorg for gravlundene er marginalisert og at disse områdene/stedene derfor er truet (Woodthorpe, 2011); nedstenging på grunn av mangel på gravplasser innebærer at uten inntekter kan det bli dyrt og en utfordring å holde dem åpne og velholdte. Historiske gravlunder kan være en utfordring å bruke og å vedlikeholde både som gravplass og til og med som en park fordi de ikke er anlagt som moderne plen-gravlunder, og har betydelige hage- og landskapsvedlikeholdskostnader. Dette kan føre til en sirkel av omsorgssvikt av eldre gravfelt. Folk blir mindre interessert i å besøke og bruke området hvis det oppfattes som forsømt eller farlig å bruke det, noe som igjen fører til mindre investering i vedlikehold. Dunk og Rugg (1994) bemerker at gravlundbestyrere også nedprioriterer økologisk drift av gravlunder, og mange vakre og historiske trær er truet med fjerning eller er fullstendig neglisjert til tross for at de er en viktig del av det historiske landskapsdesignet (Loundon, 1843:2019) og at disse trærne kan være en reell attraksjon for å tiltrekke besøkende. Beplantningen på de historiske gravlundene gjør dem også svært verdifulle som grønne områder (MCclymont, 2018) som del av den lokale grønne infrastrukturen, pluss at de er nyttige som flomvern, for jordsmonnet og at de bodrar til å motvirke forurensning både i jord, vann og luft.
Alle disse mange kvalitetene ved historiske gravlunder kan være grunnen til at lokalsamfunn gjerne viser stor motstand mot å bygge ned eller fjerne gravplassene, selv om de ikke har noen personlig forbindelse til de menneskene som blir minnet i gravlunden. Eksempler på publikums kamp for disse områdene omfatter Highgate Cemetery (Bulmer, 2020, BARKER, 19849 og Arnos Vale Cemetery (Marriott, 2023 under trykking). Slike kamper har involvert rettsoppgjør, åpne petisjoner og mer direkte aksjoner. Likevel har man kunnet finne løsninger der det har vært motvilje fra lokale myndighetene mot å ta over den økonomiske byrden ved gravlunden fra private.
Å bevise verdien
Siden en historisk gravlund eller kirkegård er kostbar å holde i drift, er det viktig å underbygge deres verdi ved å analysere hva de har som kan gjøre dem attraktive for besøkende og for lokalsamfunnet, og derigjennom definere dem som en viktig lokal ressurs og potensiell turistattraksjon som oppmuntrer til finansiering som kan generere inntekter. Som del av min forskning har jeg intervjuet forskere og besøkt gravlunder (se liste over nettsteder for gravlunder nevnt i notene)[i] som allerede driver publikumsarbeid og gir ressurser til lokalsamfunnet, og undersøke hva de tilbyr og hvorfor. Mye av arbeidet med å synliggjøre verdien av disse stedene er gjort av ‘Venner av…’-grupper i UK, grasrotorganisasjoner som ofte dannes når lokalsamfunnet opplever at den lokale gravlunden er truet, og for tiden er det over 120 aktive kirkegårdsvennegrupper i Storbritannia (privat korrespondanse med National Federation of Cemetery Friends). Eksempler på at slike grupper redder en gravlund er: som en protest- eller pressgruppe for å hindre total ødeleggelse (Arnos Vale Cemetery, Bristol), eller for å hindre at en mye brukt plass fra forfall (Abney Park Cemetery, London), eller for å bevare et sted og det naturlige dyre- og plantelivet (Tower Hamlets Cemetery Park). De som ønsker å beskytte disse stedene, utforsker de ulike ressursene, kvalitetene og egenskapene som gravlundene har, inkludert:
- bygninger, landskap og monumenter, og om nødvendig sette dem på liste over hva som er bevaringsverdig
- forskning på berømte eller kjente personer som minnes på stedet
- historisk betydning lokalt og nasjonalt som en del av den britiske hage-kirkegårdsbevegelsen
- verdifulle grøntområder og viktige lokale øko-systemer
- som steder for kontemplasjon, spiritualitet og refleksjon.
Slik forskning krever tid, kunnskap og engasjement, men blir et viktig grunnlag for å kunne beskytte et sted og dokumentere verdien.
forskning av smittsomme sykdommer, William Budd, gravlagt.
Overleve, trives og gå på akkord
Straks verdien av stedet er etablert, eller i det minste bedre forstått, er det mulig å sette i gang et program for å engasjere publikum, og det er en rekke gravlunder i Storbritannia engasjerer besøkende enten passivt eller aktivt. Engasjementet i et sted kan være så lite som et kart over området der interessante graver, bygninger og trær er avmerket, og eventuelle omvisninger drevet av frivillige, eller årlige minneseremonier for særlige personer eller anledninger, som krigsminner eller det å minnes en spesiell person, en hendelse eller en tragedie.
Andre gravlunder og kirkegårder har mer omfattende programmer, og tilbyr nå et mangfoldig utvalg av opplevelser for besøkende og lokalsamfunn, inkludert en rekke turer, foredrag, film, teater, dans, kunst og håndverk, treningsgrupper og utstillinger for besøkende og for lokalsamfunnet. Det er tydelig at dette absolutt ikke retter seg bare mot den begrensede gruppen ‘dark tourists’, men at disse tilbudene tas imot av mange ulike grupper. Besøkende kan ha ulike oppfatninger om gravlunder. Særlig der det er sterke forbindelser til avdøde slektninger og venner. McClymonts (2016) forskning forklarer at gravlund-funksjoner kan komme i konflikt, men at de vanligvis sameksisterer på fredelig vis.
Det er tydelig at det absolutt ikke bare er det begrensede og spesialiserte ‘mørke’ turistpublikummet som engasjerer seg i disse stedene, men at tilbudene tas opp av mange forskjellige brukere. Forskjellige målgrupper kan vektlegge ulike aspekter ved kirkegården ulikt, spesielt om disse stedene har sterke forbindelser til døde slektninger og venner. McClymonts (2016) forskning forklarer at kirkegårdsfunksjoner kan komme i konflikt, men de eksisterer vanligvis fredelig side om side.
Det kan oppstå uenigheter mellom publikum med ulike ønsker ulike for området og med ulik forståelse for hva som er passende og respektfullt. Noen grupper ønsker kanskje et naturvennlig sted med dyreliv, mens andre føler at gjengroing og ville planter i og rundt graver er upassende. Andre brukere kan føle det slik at en gravlund bare skal være for de etterlatte og at lokalbefolkningen som ikke har noen forbindelse til området ikke skulle bruke det til fritidsaktiviteter som sykling, lufting av hunder, jogging, lunsjpauser eller trening (slik en kan se det på Birmingham Cemeteries). Disse Målgruppene må styres forsiktig, men fremfor alt har de de samme målene som en Hackney Council rapport (2018) konkluderer med: ‘Uavhengig av hvorfor de kommer, så vil et stort flertall av park-brukerne ønske å vite mer om Abney Park og vil gjerne se mer aktivitet på stedet’. I sin Abney Park- undersøkelse løfter Reagan (2018: 104) frem at det som anses passende på en gravlund, vil utvikle seg og endre seg, og skiftende kulturelle holdninger vil påvirke dette. Et godt eksempel på utfordringer knyttet til gravlunds-turer er Willesden Jewish Cemetery i London, hvor særskilt religiøs og kulturell sensitivitet måtte tas i betraktning da den ble omdefinertsom både kulturarvssted og gravplass (Abrahams,2022). Det ble om å gjøre å sikre at besøkende forsto hva som var respektfullt, samtidig som de skulle føle seg velkomne. I tillegg forsikre seg om at tolkningen av jødiske skikker og tradisjoner ble gjort forståelig for ikke-jødiske beøkende, og samtidig også sikre at jødiske besøkende ikke følte at forklaringene var ‘fordummende’ i forhold til deres tro.
Selv om det kan være uenighet, debatt eller diskusjoner, kan ikke dette være en grunn til å gå videre, men friksjon og uenighet blant brukerne vil kreve styring, og den beste måten å oppnå dette på er å tillate en åpen dialog og gi rom for debatt og retning. Publikumsengasjement er for det meste drevet fullt og helt av frivillige som arbeider på stedet med tillatelse fra administrasjonsmyndigheten til å engasjere folk (noen få historiske gravlunder har likevel betalt stab som skal ta seg av publikum, ofte ivaretatt av en veldedig stiftelse[i]).
Disse gruppene som tar seg av og steller gravlundene vil ha ulike stemmer og talspersoner til ulike formål, og ofte vil disse gruppene ha egne fora og møteplasser, men de kan bli dominert av én spesiell oppfatning. En annen måte å oppmuntre til debatt og sikre at en gravlund er tilpasset det lokale publikumet, er å sørge for en vifte av kommunikasjonskanaler som er åpne for alle (ikke bare frivillige, venner og foreninger). Virtuelle kommunikasjonsveier kan være sosiale medier, nett-undersøkelser, egen nettside, offentlig E-postadresse. Fysiske kommunikasjonsveier kan være oppslagstavler, brukerundersøkelser med kommentar-felt eller offentlige møter. Bruker en mange metoder for å lytte til brukere (og ikke-brukere), kan en gravlund bli den ressursen det er behov for og som kan brukes av bredt spekter av besøkende, og kan bidra til å minske noen av de konfliktene som er nevnt av McClymont (2018).
Når man lager et opplegg for publikumsengasjement, er det også viktig å sikre at tilbudet er bredt og appellerer til ulike målgrupper. Dette kan gjøres ved å kaste et blikk på programmer for mangfold for å unngå ‘mann, hvit og foreldet’, (‘male, pale and stale’), en grøft det er lett å falle i på britiske gravlunder der de mest prominente gravene tilhører folk fra den hvite mannlige eliten. Eksempler på interseksjonelt mangfold somforteller minoritetshistorier, utfordrende eller hemmeligehistorier, omfatter LGBTQ+ er ‘QueerlyDeparted’-turen på Brompton Cemetery i London som ledes av en samfunnshistoriker og lokal guide Sheldon K Goodman og museumsarbeideren Sacha Coward, og ‘Wonderful Women’ turen som er utviklet av frivillige og staben ved Arnos Vale Cemetery. Langt mer kunne vært gjort på dette feltet, for populariteten til disse tilbudene viser publikums interesse for slike historier. En mindre publikumsgruppe vil se de menneskelige levningene som en barriere mot å besøke stedet av religiøse og kulturelle årsaker, mens andre vil anse det som et trekkplaster. Men det virker som at når levningene er skjult, er det ikke hinder for at en gravlund kan bli en ny alternativ kulturarvsplass, og avhengig av aktiviteten på stedet, blir tilstedeværelsen av de dødes levninger nesten glemt av de besøkende og kan dempe noe av konflikten nevnt av McClymont (2018).
Historiske gravlunder er et relativt nytt felt som destinasjon for besøkende, men anerkjennelse av de mange verdier og kvaliteter, potensielle besøksgrupper, og muligheter betyr at disse stedene vil bli mer og mer brukt og verdifulle, hvis de for lov av dem som styrer dem. Ved å engasjere publikum, tilby fasiliteter og gjøre områdene komfortable, vil forståelse og lydhørhet overfor lokalsamfunn og besøksgrupper sikre individuell tilnærming på hvert sted, og at de rike ressursene gravplasser representerer kan bli delt, satt pris på og holdt i live for nåtidige og fremtidige besøkende.
Litteratur
Abrahms, H. (2022) ‘Willesden Jewish Cemetery – Honouring the invisible in the City of the Dead’, The London Gardener 26, pp. 29-41.
Barker, F. (1984) Highgate Cemetery: Victorian Vahalla. London: John Murray.
Brooks, C. (1989) Mortal Remains: The History and Present State of the Victorian and Edwardian Cemetery. UK: Wheaton Publishers.
Bulmer, J. (2020) Highgate Cemetery: Saved by its Friends. Souvenir Guide. Jigsaw Design and Publishing.
Curl, J. S. (1975) ‘The Architecture and Planning of the Nineteenth-Century Cemetery’, Garden History, 3(3), pp. 13-41.
Dunk, J. and Rugg, J. (1994) ‘The Management of Old Cemetery Land: Now and the Future – a Report of the University of York Cemetery Research Group’, Journal of Planning and Environment Law June, pp. 534-536.
Grinsted, T. P. (1867) Last Homes of Departed Genius: With Biographical Sketches of Poets, Painters, and Players. United Kingdom: G. Routledge & Sons.
Johnson, P. (2008) ‘The modern cemetery: a design for life’, Social & Cultural Geography, 9(7), pp. 777-790.
Loudon, J. C. (1843:2019) On the Laying Out, Planting and Managing of Cemeteries and on the Improvement of Churchyards. Redhill, Surrey: Ivelet Books Ltd.
Marriott, J. (2023 (in press)) ‘Talking about the D word: Public Engagement’, in Clary., T.B.a.K.S. (ed.) The Routledge Handbook of Museums, Heritage, and Death. . Oxfored: Routledge International Handbooks.
McClymont, K. (2018) ‘‘They Have Different Ways of Doing Things’: Cemeteries, Diversity and Local Place Attachment’, Journal of intercultural studies, 39(3), pp. 267-285.
Rugg, J. (2000) ‘Defining the place of burial: what makes a cemetery a cemetery? ‘, Mortality, 5, pp. 259–275.
Sharpley , R. (2005) ‘Travels to the edge of darkness; Towards a Typology of «Dark Tourism»‘, in Michelle Aicken, S.J.P.a.C.R. (ed.) Taking Tourism to the limits: Issues, concepts and managerial perspectives. 1 ed. Oxfordshire: Taylor & Francis Group, pp. 215-226.
Sharpley, R. and Stone, P. (2009) The darker side of travel: the theory and practice of dark tourism. Aspects of Tourism Bristol: Channel View.
Sharpley, R. S., P (2009) The darker side of travel: the theory and practice of dark tourism. Aspects of Tourism Bristol: Channel View.
Tarlow, S. (2000) ‘Landscapes of Memory: the Nineteenth Century Garden Cemetery’, European Journal of Archaeology, 3, pp. 217-238.
Warpole, K. (1997) The cemetery in the city: Report for the Gulbenkian Foundation., London: Comedia.
Warpole, K. (2003) Last Landscapes: The architecture of the cemetery in the West. London: Reaktion.
Woodthorpe, K. (2011) ‘Sustaining the contemporary cemetery: Implementing policy alongside conflicting perspectives and purpose’, Mortality, 16, pp. 259-276.
[i] Websites of the cemeteries mentioned:
Abney Park Cemetery, London – https://abneypark.org/
Arnos Vale Cemetery Trust, Bristol – arnosvale.org.uk
Brookwood Cemetery, Surrey – https://brookwoodcemetery.com/
Highgate Cemetery, London – https://highgatecemetery.org/
Ford Park Cemetery, Plymouth -https://www.ford-park-cemetery.org/
Sheffield General Cemetery, Sheffield – https://gencem.org/
Tower Hamlets Cemetery Park, London – https://fothcp.org/
Willesden Jewish Cemetery, London – www.willesdenjewishcemetery.org.uk/house-of-life
[ii] Abney Park Cemetery, Arnos Vale Cemetery, Ford Park Cemetery, and York Cemetery