Av Therese Foldvik
Historien om mordet på Tollef Gjermundssøn Kittelsland, mest kjent som Sølv-Tollef, inneholder både blod, jakten på en gjerningsmann, og en grøssende avslutning. Historien om morderen Ole Olsen Sevle har blitt fortalt gjennom to hundre år i forskjellige format. Denne artikkelen er et forsøk på å trekke noen sammenliknende linjer mellom et mord i Eggedal i 1832, og true crime i det nye årtusenet.
Fakta eller fantasi? Eller begge deler?
Fascinasjonen rundt sensasjonelle eller uvanlige historier fra menneskers liv har eksistert lenge før det amerikanske begrepet true crime ble et kjent og verdensomspennende begrep. Det er kanskje blitt såpass innarbeidet at vi ikke lenger tenker over at det er et amerikansk uttrykk. I norske nettaviser og på enkelte nettsteder ser vi noen ganger ordet «sannkrim» bli brukt, men det er ikke et ord i den norske ordboka. Det som ligger bak true crime-begrepet er en dokumentarisk innfallsvinkel, og det er kanskje derfor Språkrådet foreslår dokukrim som et alternativt norsk ord.
Derimot er hverken true crime eller dokukrim dekkende for alle typer krimhistorier fra virkeligheten. Mange historier har overlevd via sagn og spel, ballader og viser, og har hatt et mer fiktivt og fortellende uttrykk. Historien om Ole Olsen Sevle og drapet på Sølv-Tollef er en historie som har blitt overlevert gjennom flere typer medier; som sagn, spel, gjenfortelling i bøker, en feleslått og nylig som en episode i podcasten «Henrettelsespodden».
Det er ikke så veldig mange år siden historier om mord fra virkeligheten fikk innpass i den mer offentlige og åpne delen av populærkulturen. Populariteten skyldes kanskje nettopp den mer journalistiske og dokumentariske formen som kjennetegner true crime. Kombinasjonen av fakta og fiksjon visker ut skillene mellom nyheter og underholdning (Bolling, 2019, 164). Ny innpakning, samme innhold. Men det er ikke første gang true crime har vært populær, bare ikke fullt så omfattende og synlig som i dag. Boken som satte true crime med en journalistisk innfallsvinkel på den populærkulturelle agendaen i USA var journalist og forfatter Truman Capotes In Cold Blood fra 1966. Historien handlet om mordet på en familie i Kansas i 1959, og de to morderne som senere ble dømt for mordet. Journalistiske fakta om virkelige hendelser ble blandet med utbroderende skjønnlitterære virkemidler. Capotes skrivestil var ny og annerledes enn det som var vanlig innenfor journalistikken. Retningen ble kalt «new journalism» (nyjournalistikk), og vokste frem på 1960- og 1970-tallet i USA. In Cold Blood ble kjempepopulær da den ble gitt ut. Filmen Capote fra 2005, som er en biografisk fremstilling av historien rundt boka, ble også en suksess. Capote vant en Oscar, av totalt fem nominasjoner.
Mordet
I åre i attonhundre
å to å trædive
i februari måne
dæn fir å tyvende,
et grusomt mol dær hente
(Norsk Folkeminnesamling, AB Larsen jr 18)
Tollef Gjermundssøn Kittelsland var en omreisende handelsmann fra Numedal. Han fikk kallenavnet Sølv-Tollef fordi han blant annet handlet med, naturlig nok, sølv. På det som skulle bli hans siste reis hjemover kom han i kontakt med Ole Olsen Sevle på Hole i Sigdal den 19. februar 1832. De slo følge, og reiste innom flere gårder. Sammen drakk de, festet og spilte kort. Under et kortspill den 21. februar på gården Talløs viste Sølv-Tollef frem alle sedlene i lommeboka si, som han hadde tjent på handelen den turen. Kona på gården formante Sølv-Tollef om at han måtte være forsiktig med å vise frem rikdommen sin på den måten. Det kunne nemlig tiltrekke seg tjuvradder og koste han livet. Og Sevle var en tjuvradd.
Etter et kort opphold på gården Enger i Eggedal skilte Sevle lag med Tollef, og sa han skulle en annen vei. Sølv-Tollef tok dermed fatt på hjemveien alene. Sevle hadde andre planer. Han la seg i bakhold og ventet til Tollef kom forbi, før han gikk løs på han med en oksepeis og kniv. En oksepeis er en kort, kraftig pisk, ofte med metallbeslag i begge ender. Navnet har den ikke fått fordi den ble brukt til å gjete okser. Den er laget av oksepeniser.
Sevlidn stakk en å piska n ihæl me n pisk han hadde, åsså kasta n utfør i stup, så n vart henganes etter æine bæine i nokon høgo granin sto neaføre.
(Norsk Folkeminnesamling, AB Larsen jr. 18)
På morgenen den 25. januar oppdaget en forbipasserende et blodspor, som om noen hadde slept noe tungt etter seg. Blodsporet gikk fra veien, ned i en grøft, inn i skogen, ned i en steinur, og utfor et stup. Nedenfor stupet så han et lik hengende etter det ene beinet i et tre. Det var Sølv-Tollef. Åstedet var et brutalt skue med alt blodet, og flere av Sølv-Tollefs eiendeler ble funnet. I tillegg hadde drapsmannen lagt igjen oksepeisen, og en kniv som var forsøkt gravd ned i snøen et stykke bort. Det som manglet var Sølv-Tollefs skreppe med handelsvarer.
«den hålaste kar»
Det var ikke så vanskelig å lage en teori om hvem morderen var. Det var nok av vitner til at Sølv-Tollef og Sevle hadde slått følge forbi flere gårder. Sevle oppholdt seg et par dager hos en jente i Eggedal før han ble arrestert. Under forhør benektet han alle beskyldninger om at han var morderen, selv om fotspor som ble funnet på gjerningsstedet var etter Sevles støvler. Hæljernet hadde nemlig en karakteristisk form og var lett å identifisere. Etter å ha undersøkt gården der Sevle overnattet natten etter mordet, fant man også tyvgodset, som vitner kunne bekrefte at tilhørte Tollef.
Han tilsto ikje, han er den halåste kar je veit tåkar stifør rætten nokon gong.
(Norsk Folkeminnesamling, A.B. Larsen jr. 18)
Ole Olsen Sevle var en kar med et frynsete rykte. Han var glad i en fest, og i damer. Han var også kjent for å være en god hallingdanser og felespiller, som sikkert kom godt med i festlige lag. Men han var også kjent for å være en hard og grusom mann, som ofte havnet i bråk (J., 1905, 13). Dødstrusler til de rundt seg var ikke ukjent. Det ble også hvisket at han hadde drept bestefaren sin noen år tidligere. Bestefaren, ved samme navn, druknet under en fisketur de to var sammen på året før. Liket ble til og med gravd opp for undersøkelser, men ikke noe mistenkelig ble funnet (J., 195, 13).
Mye av Sevles iboende brutalitet kom til syne ved mordet på Sølv-Tollef. Da liket ble undersøkt fant de tolv slag i hodeskallen, syv sår i ansiktet, tre og fire sår på hver av hendene, og et langt sår over halsen som gikk nesten fra øre til øre (Øverland, 1896, 7-8). Skadene på hendene ble tolket som forsvarssår, og som viste at Sølv-Tollef hadde kjempet til siste slutt.
Sevle tilsto aldri ugjerningen. Han endret historien ut fra hvilke bevis og vitnesbyrd som ble fremsatt, og ble tatt i selvmotsigelser og løgn. I august 1832 klarte han å rømme fra lensmannen, og oppholdt seg hos forskjellige bekjente og familie som skjulte rømlingen. Imens gikk saken sin gang og han ble dømt for mordet 7. februar 1833. I april 1834 ble han igjen arrestert, og denne gangen slapp han ikke unna. Han ble henrettet 16. desember 1836.
Gamle medier…
Det er mange gjenfortellinger av historien om Ole Olsen Sevle. Gjenfortellingen i denne artikkelen er for det meste basert på boken Sævlid-Gutten : en Forbryderroman fra Numedal fra 1896. Siden den gang er historien å finne i flere bøker som handler om norske forbrytelser. Den har også levd videre på folkemunne. I Norsk Folkeminnesamlings arkivmateriale etter Amund B. Larsen jr., finner vi en kort gjenfortelling, som er sitert tidligere i denne artikkelen. Materialet er datert 1927, og informanten var en dengang 77 år gammel mann fra Sigdal.
Noe av grunnen til at en historie vandrer gjennom årtidene, kan også være hva som er knyttet til historien. Som karakteristiske personligheter. En ekstra grusom hendelse. Eller et musikkstykke. Eller en kombinasjon av disse. Ola Olsen Sevle var, som tidligere nevnt, kjent for å være en god felespiller, og ifølge historien trallet og trampet takten til en egenkomponert slått da han var på vei opp på skafottet for å møte øksa. Det er en munter og lystig melodi, og ikke noe som skal tilsi at dette kommer fra en mann på vei til sin egen henrettelse. Den fikk navnet «Sevlen», som henviser til sin opprinnelse.
Mange forbrytere og deres ugjerninger er levendegjort i form av skillingsviser. Det er en sjanger med uklare skiller mellom fantasi og virkelighet, som kan ha bidratt til at historiene lever videre (Disen og Warberg, 2021, 299). Som i andre sjangere som er knyttet til forbrytere eller ugjerninger, så er fokuset på gjerningsmannen.
Var du også en av dem som skulle lære å spille gitar i musikktimen på ungdomsskolen? Med stivt og konsentrert blikk på notearket med Tom Dooley? De fleste var nok for opptatt til å plassere fingrene på riktig streng til å i det hele tatt oppfatte hva sangen handler om. I dag er det kanskje naturlig å spørre seg hvem som tenkte det var en god idé å la barn lære seg et instrument til denne folkesangen. For den handler om et mord, og om mannen som skal henges for det. Opprinnelig het mannen Tom Dula, og var en amerikansk sørstatssoldat som levde på midten av 1800-tallet. Han drepte visstnok sin tidligere kjæreste med en kniv på grunn av sjalusi. Sangen skulle han ha skrevet på cella mens han ventet på dødsdommen. Og på vei til retterstedet sang han visen, mens han spilte melodien på fela si (Repstad, 1966). For Tom Dula, som Ole Olsen Sevle, var også en habil felespiller.
Sevle har også levd videre i andre format enn tekst. På Sevletunet, der Ole Olsen Sevle bodde, har det satt opp et spel om ugjerningen. I dag er dette en gjestegård tilbyr overnatting og lokaler for forskjellige typer arrangementer. Påskekrimmen på Norsk Folkemuseum i 2016 het «Mordet på Sølv-Tollef», der besøkende kunne hjelpe sorenskriveren med å løse mordgåten.
… og nye medier
Den journalistiske faktabaserte tilnærmingen kombinert med fiksjon, gir både legitimitet og en ny måte å nærme seg sakene på (Bolling, 2019, 163-164). I kombinasjon med at denne type historier (og generelt alle typer historier) lettere å produsere og spre til et større publikum. Internett har endret hvordan informasjon spres og er tilgjengelig for publikum.
I september 2021 var en episode av podcasten Henrettelsespodden dedikert til mordet. De siste tyve årene har krimhistorier fra virkeligheten vært en populær underholdningssjanger, mye muliggjort av nye medier og ny teknologi. Digitale medier er nytt i den store sammenhengen, og som har bidratt til at interessen for krimhistorier fra virkeligheten har fått økende oppmerksomhet verden rundt de siste femten årene. Podcaster er lett tilgjengelig for alle med en smarttelefon, man er ikke avhengig av å følge med på en skjerm mens man lytter, og man kan lytte til podcaster nesten hvor som helst. I 2014 holdt en hel verden pusten i forventning mellom hver episode av den amerikanske podcasten Serial. Den fulgte historien til en amerikansk elev som i 1999 ble tiltalt og dømt for drapet til kjæresten sin. Gjennom serien nøstet journalisten opp saken med nytt blikk, og overbeviste lytterne at det var tvil rundt skyldspørsmålet. Serial ble den første av mange populære dokukrim-podcaster, og hvor formen ble videreført til tv-serier som kom i kjølvannet av denne. Making a Murderer på Netflix er et eksempel på en serie som fort ble et fenomen.
Historien om Ole Olsen Sevle lever videre ikke bare i podcast-format. Slåtten han er kjent for er å finne både på Spotify og YouTube, som begge kan kalles digitale medier.
Syv karaktertrekk ved true crime
Ian Punnett, professor i journalistikk ved Kansas State University, har analysert true crime som sjanger, og funnet syv karaktertrekk som går igjen (foredrag, gjengitt i Bolling, 2019, 164-165). Han analyserte blant annet podcasten Serial, som han fant at oppfylte nesten alle krav. Det interessante er at skaperne av serien selv kaller det undersøkende journalistikk, men det er hvordan historien oppfattes som gjør at publikum oppfatter det som true crime. De syv trekkene er (egen oversettelse):
- Rettferdighet for offeret i historien.
- Fortelleren skaper spørsmål rundt skyldspørsmålet eller bevisene.
- Et ønske om handling i saken, som kan resultere i en endring i samfunnet.
- Et lokalt bakteppe for hendelsen.
- Skaper visuelle inntrykk av saksdetaljer, bevismateriale og andre rettsmedisinske faktorer.
- Et skift i tonen fra det journalistiske og nøytrale til en mer autoritær tone som har tatt side eller standpunkt i saken.
- En historie å lære av, fortalt på en måte som noe man ønsker å dele med andre.
Mange av karaktertrekkene finner vi også igjen i historien om Sølv-Tollef og Sevle. Seks av de syv første punktene oppfylles helt eller delvis. 1) Offeret får sin rettferdighet ved at gjerningsmannen blir henrettet. 2) Det har vært stilt spørsmål ved om Sevle faktisk var morderen. 3) Historien drives frem ved handlingskraftige menn i jakten på gjerningsmannen. 4) Saken er lokalt forankret på navngitte steder og gårder. 5) Det er mange detaljer rundt selve forbrytelsen, skadene som ble påført og våpen som ble brukt. 6) Og ofte fremstilles historien som om dommen var den eneste rette.
Så gjenstår da det syvende punktet. Hva kan man lære?
Hva med Tollef?
Kildene forteller svært lite om Sølv-Tollef, mannen som ble utsatt for forbrytelsen. I gjenfortellingene sies det lite eller ingenting om familie, oppvekst eller alder. Under avhør omtalte Sevle den myrdete Sølv-Tollef som et godmodig og fredelig menneske (Øverland, 1896, 9). Det står ingenting om hvordan livet ble for de etterlevende eller om han i det hele tatt hadde noen. Sølv-Tollef fremstilles mer som et middel for å henrette en grov forbryter, enn som et selvstendig individ. Og kanskje som en advarsel om hva som kan skje om man menger seg med feil folk. Han ble advart om at han ikke måtte vise frem rikdommen sin, da det kunne tiltrekke seg feil folk. Det var et råd han ikke fulgte. Så man kan kanskje si at det var uforsvarlig av han å skryte av pengene han hadde tjent. Det er kanskje der det syvende karaktertrekket fra forrige avsnitt kommer inn.
Omtalen av Ole Olsen Sevle har i årenes løp vært en blanding mellom fordømmelse av forbrytelsen og en fascinasjon av personen. I mange kilder omtales han som Sevlegutten, og det gir assosiasjoner til et kjælenavn som kanskje ikke passer seg til en morder. Noe kan kanskje skyldes at mange på Selves tid og i årene etter henrettelsen, var i tvil om hans skyld, eller mente at straffen var for streng (Øverland, 1896, 4). Mange av gjenfortellingene og visene som har blitt fortalt viser ofte et ambivalent forhold til Sevle, som en kombinasjon av helt og forbryter (Disen og Warberg, 2021, 322).
Mye av fokuset i gjenfortellinger fra virkeligheten er fokus på selve ugjerningen og gjerningsmannen. Vi kjenner alle navn som Jack the Ripper, Ted Bundy og Zodiac, men hvor mange husker navnene på ofrene deres? Den nye bølgen med true crime med sin journalistiske og undersøkende tilnærming gjør at bakgrunnshistoriene til ofrene blir en del av et større bilde. I 2020 lanserte Netflix en dokumentarserie i fire deler, som handlet om en seriemorder i Yorkshire, England, i siste halvdel av 70-tallet. Netflix hadde som uttalt mål å sette fokus på ofrene og deres familie. Familiemedlemmer gikk i ettertid ut og kritiserte dokumentaren for å glorifisere gjerningsmannen og gi han kjendisstatus ved å gi serien navnet The Ripper (Davies, 2020). Dermed nådde de ikke helt målsetningen.
Til ettertanke
Det er kjent at en karismatisk gjerningsmann som begår en dramatisk ugjerning får oppmerksomhet i form av frykt og fascinasjon, også lenge etter sin død. Oppmerksomheten rundt krimhistorier fra virkeligheten har som regel fokusert på den som gjorde ugjerningen. Det er lett å glemme at det var ekte mennesker som var ofrene i forbrytelser, og ekte mennesker som sitter igjen. Mon tro hva Tollef selv hadde tenkt om all oppmerksomheten som morderen hans fikk?
Bibliografi
Boling, K. S. (2019). True crime podcasting: Journalism, justice or entertainment? Radio Journal: International Studies in Broadcast Audio Media, 17(2), 161–178. https://doi.org/10.1386/RJAO_00003_1
Diesen, & Warberg. (2021). Forbrytelsens fascinasjon og fiksjonalisert (selv)-framstilling i 1800-tallets forbryterviser. Spartacus Forlag. https://hdl.handle.net/11250/2987429
Davies, J. (2020). Now Netflix is blasted by families of Yorkshire Ripper’s victims over new documentary that ‘glorifies’ his brutal murders, Daily Mail, 13. desember. https://www.dailymail.co.uk/news/article-9047341/Families-women-murdered-Peter-Sutcliffe-blast-Netflix-changing-title-new-documentary.html (Lest 11. februar 2022)
J. (1905). Bloddaaden i Saude eller Ryentveit-dramaet. (Anonym forfatter) Utg. Schultz.
Repstad, P. (1966). Amerikansk folkesang – mer enn «protestviser». Fædrelandsvennen, 01. september. https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digavis_faedrelandsvennen_null_null_19660901_92_201_1
Språkrådet (u.å.) På godt norsk – avløserord. https://xn--sprkrdet-c0ac.no/sprakhjelp/Skriverad/Avloeysarord/ (Lest 10. januar 2023)
Øverland, O.A. (1896). ‘Sævlid-Gutten : en Forbryderroman fra Numedal’ i Historiske Fortællinger nr 11., Cammermeyers forlag. Kristiania