Av Camilla Christensen
Romantikere som Welhaven og Andreas Munch hadde funnet mangt et emne og motiv fra Faye, for det vrimlet av gylne kast og glimt fra folketradisjonen. Men Kittelsen tok på seg den store sagnkretsen om «Store Mannedauen». Det var hans sak. Det var noe for hans synske realisme. Derfor ble han ikke stående i et fremskredet århundre og se sig tilbake. Han gikk veien gjennem sagnskodden tilbake til mannedauen, sottens og dødens land. […] annet var ikke tilbake av livet enn skriket (Høilaas 1957, s. 156-157).
Da Andreas Faye – prest, historiker, stortingsmann og folkeminnesamler –, i 1833 utgav sin samling Norske Sagn kom det noe nytt inn i den norske litteraturen. Riktignok var en del sagn offentliggjort tidligere, men spredt i aviser, tidsskrifter og bøker. Med denne utgivelsen ble et større anslag folkesagn presentert samlet for allmennheten for aller første gang. Boken var i denne forstand noe av en nyvinning i sin tid; Fayes utgivelse var en av forutsetningene for Asbjørnsen og Moes virksomhet, selv om han i ettertid har havnet i skyggen av sine protegeer (Hauge 1954). Like fullt skulle litterære størrelser som Henrik Ibsen og Johan Sebastian Welhaven benytte Fayes nedtegnelser som inspirasjon.
Nøyaktig når kunstneren Theodor Kittelsen (1857-1914) ble introdusert for Andreas Fayes Norske Folke-Sagn vet vi ikke med sikkerhet. Mot slutten av 1800-tallet hadde han et vel etablert rykte som eventyrillustratør, og samarbeidet med Peter Christen Asbjørnsen hadde for lengst satt han på Norgeskartet. Et brev til vennen Andreas Aubert høsten 1889 viser imidlertid at Kittelsen på dette tidspunktet hadde nye prosjekter i gjære:
Jeg har i det sidste tænkt meget paa at gjøre et Udvalg blant norske Sagn […]. Der er Ting deri som kunde blive rene Perler som Illustration og nu har det mer og mer tat mig saa jeg ligger under for en Magt jeg ikke kan forklare (Koefoed og Økland 1999, s. 112).
Med boken Troldskab fra 1892 befestet han sin posisjon som formidler og nyskaper av norske folkeminner, med illustrasjoner og fantasirike omskrivninger knyttet til henholdsvis nøkken, skogtrollet, nissen, heksa og huldra. Med disse illustrasjonene gav Kittelsen seg i kast med en egenartet, indre fortrolling av naturen, som spilte nennsomt på menneskenes sanser.
Det var imidlertid hans arbeid med svartedauden, tungt inspirert av Andreas Fayes nedtegnelser fra denne epoken, som skulle bli Kittelsens summa – resultatet av flere år med kunstneriske studier og utøvende arbeid. Et helhetlig bokverk med illustrasjoner og tekst, skrevet av Kittelsen selv – en salig blanding norske sagn og fri fantasi.
Premisset var dystert nok; da handelsskip fra Sørøst-England skulle vende tilbake til Oslo høsten 1348, var det med noe ganske annet enn den vanlige lasten med hvete, glassvarer, øl og vin. Mannskapene kunne fortelle om en så gruoppvekkende drepsott at ingen noen gang hadde hørt om noe så forferdelig (Benedictow 2002, s. 47). Om lag ett år senere stod bispedømmet Bjørgvin for tur, samt store deler av det resterende Norge. I underkant av en periode på snaue to år skulle nærmere 220 000 av Norges befolkning på da anslagsvis 350 000 innbyggere miste livet (Benedictow 2002, s. 22). I Sverige gikk den under navnet digerdöden, i England the great mortality, i Spania gran mortaldad, og i Norge storemannedouen – alle betegnelser på en farsott som skulle gjøre store deler av Europa til en slagmark.
For Kittelsen kom arbeidet med dette dystre stoffet til å bli et svært personlig prosjekt. Her fikk han rom og utløp for indre krefter og demoner i sitt eget sinn; et sinn fylt av katastrofestemning og melankoli. Hans forestillinger rundt hvordan det må ha vært å leve i et Norge lagt øde skulle representere en fornyet innlevelse rundt denne hendelsen. Det som opprinnelig var et nasjonalt, historisk traume ble av Kittelsen transformert til en personlig stemning (Koefoed og Økland 1999, s. 163-165). Gjennom folkesagnene kunne en ane en bevissthet om en morderisk sott som fór med lynets fart, som «blottede det hele Land for Folk og Fæ og bragte Norge i en Afmagt, som varede gjennem Aarhundreder» (Faye 1948, s. 125).
Og det var en gammel, beksvart og avskyelig kjerring som hadde skylden.
Det kommer ei kjerring
Pesten var et Kvindfolk, som i tidligere Tider ofte tog sig en Tur omkring i Gaardene i Solør. Hun gik og bar paa en Rive og en Lime. Der hun rakede med Riven udenfor Døren, blev nogen igjen; men der hun sopte med Limen, fik alle Sygdommen og strøg med (Fra Solør, Norsk Folkeminnesamling).
Skikken med å legemliggjøre pest og sykdom er langt ifra ny. Plaga, et ord med latinsk opphav som opprinnelig betyr slag eller støt, er blant de uttrykk som hadde eksistert rundt pest i århundrer; allerede i Homers Illiaden fortelles det om Apollon som skjøt pestpiler på akajerne, og det gamle testamentet beretter flere steder om en Herrens engel som slo folket med sverd slik at de ble rammet av pest.
I vår del av verden gav pesten seg til kjenne gjennom flere skikkelser. På Sollerön i Dalarna i Sverige tok hun blant annet form av en pike, i sagnene kalt Pestilentia; det ble det fortalt at hun vandret omkring, strødde pynt og pryd omkring seg og danset med ungdommen, og alle som rørte pynten eller danset med Pestilentia døde i pesten (Tillhagen, 1967, s. 218). Flere steder i Norden ble det også fortalt om to vandrende barn som personifiserte pesten; en jente og en gutt, som bar smitten med seg. Sykdommen kunne videre ta form som et dyr, en svart hund, en svart sky og så videre (Lindow 1973/1974, s. 85).
For en befolkning som ikke hadde kjennskap til moderne, medisinske forklaringsmodeller for smitte og smittespredning, er det naturlig at man tok utgangspunkt i allerede fortrolige virkelighetserkjennelser. «Ur stånd att förklara smittans mekanism och uppfyllda av tidens tro på förekomsten av allsköns farliga övernaturliga väsen, på andar, trolldom och magi, stannade man inför de förklaringsgrunder, som tro och erfarenhet tycktes göra självklara», skriver den svenske folkloristen Carl Herman Tillhagen (Tillhagen 1967, s. 220). Gjennom sagnene ble det altså skapt et rom for å forstå sykdommens karakter, der dens abstrakte, uutholdelige vesen ble omformet til håndfaste skikkelser i ulike former og fasonger.
Fra folkeminnet her i landet er det den gamle kjerringen, kalt Pesta, som er den gjennomgående personifikasjonen av svartedauden. Hun er ikke en heks, selv om folketroen sa at hekser kunne påføre sykdom ved hjelp av trolldom. Heksa eksisterte i det hverdagslige rom, der hun kastet forbannelser over naboer og påførte uro og skade gjennom svart magi. Likevel var hun like fullt en del av lokalsamfunnet, som ikke ble forlatt for andre anledninger enn der hun skulle delta i trolldans. Pesta, derimot, «lives nowhere, is constantly on the move, and is never personally known to her victims» (Lindow 1973-1974, s. 87). Tilblivelsen av Pesta er fundamentert i en unntakstilstand. Raken og riven, som hun bestandig bar med seg, utgjør i folketroen symbolske verktøy for å forstå hvorfor noen hadde fått beholde livet, mens det andre steder ikke var blitt spart en sjel i mils omkrets. Rivens tenner tillot noen å slippe igjennom. Men der Pesta tok frem limen, sopte hun med seg alle som en.
I Kittelsens illustrasjon Soper hver krok står vi utenfor et gammelt tømmerhus. Kanskje er det sen vinter, eller tidlig vår, for det ligger slaps og skare på bakken fremfor tung snø. Det er et svært fortettet bilde, grusomt i all sin enkelhet, og Kittelsen benyttet alle virkemidler for å forsterke stemningen i motivet. Med lavering, fettstift, kull og penn fikk han frem de forskjellige nyansene; bakken der hun hadde sopt med limen, de tunge flakene av våt snø. Han rispet små riss i den tegnede overflaten, slik at papiret ble ujevnt revet opp, og illusjonen av sludd var på plass (Koefoed og Økland 1999, s. 161). I den akkompagnerende teksten kan vi lese:
Pesta liker sig, veiret er bra, trist og mørkt.
Det sner og sluter, smelter, siler, klisser søler. […]
Limen soper i krik og krok.
Alt er trist, deilig trist.[…]
Væggene sprækker, bjælkerne raadner. […]
Luften graater sne og slud (Kittelsen 1998, upaginert).
I mørket skimter vi henne så vidt. Den krokryggede Pesta, på vei inn døren. Den oppmerksomme vil legge merke til to kors inngravert i vindusprosessene, et grep som kan tolkes på to måter; kors ble, ifølge eldre folketro, benyttet som et vern mot underjordiske og annet pakk man ønsket å holde utomhus. Kors ble derfor risset, skåret, hugget inn eller malt, over inngangsdøren, stalldøren eller i vindusprosessene – slik som her. En annen tolkning er også nærliggende å tenke seg; menneskene der inne har allerede fått dødsbudskapet. For Pesta har satt fra seg raken utenfor. Det er limen hun har med seg inn.
I sitt forord til kapitlet om ’Den Sorte Død’ skrev Faye:
Stundom forestiller man sig «Pesta» som en gammel gusten Quinde, der foer om i Landet med en Rive og Lime. Hvor hun brugte Riven, slap altid nogle fra med Livet; men hvor hun «sopede», der døde hver Moders Sjel. Som oftest var hun iført et rødt Skjørt, og angest blev Folk ved at see hende (Faye 1948, s. 125).
Fargebruken som benyttes for å beskrive henne er ikke tilfeldig. Ifølge folketroa var rødt en magisk farge, knyttet til trolldom og det overnaturlige. En trollkjerring kunne påføre sin neste ulykke ved å kaste en forbannelse slik at dennes kyr ville melke mørkerødt blod – gjengangere fra helvete kunne likeledes være kledd i rødt. Gjennom sitt røde skjørt bindes Pesta til denne overnaturlige, trolldomsfylte sfæren. I et sagn fra Gjerstad er hun iført en blå stakk, en annen farge som hører til det overnaturlige riket; eksempelvis mente man at et blått lys kunne skjelnes over huldreheimen. Svart, som også brukes for å beskrive henne, knyttes som kjent til sorg, død og gravferd (Klonteig 1966, s. 27). Hun er et mytisk vesen, ikke av denne verden, men heller ikke et fast innslag i naturen og nattelivet som nøkken, huldra og dvergene. Hun er spesiell, unik i sin ondskap (Koefoed og Økland 1999, s. 232).
I illustrasjonen Pesta farer landet rundt ser vi Pesta på sin dødbringende reise på leten etter nye steder å gjøre øde. Hun bærer på sin sopelime og sin rive, og er kledd i sitt røde skjørt, med «øinene dybt i dødningskallen, ruller, rinder, skjeler og stikker hvast som syler, lyser og ser i mørket som katten» (Kittelsen 1998, upaginert). Stirrende, nærmest jaget i blikket, legger hun bygda bak seg. Her bidrar elementene i landskapet til å skape en visuell ramme rundt hva hun representerer, som tåken som siger inn fra fjellene. For tåken ble ansett som trolsk, en uhygge som forpestet luften; den fikk mennesker til å gå seg vill, og førte med seg angst og motløshet – «lægger sig dødningeklam over alt», skrev Kittelsen (Kittelsen 1998, upaginert). Pesta gav ansikt til den uhygge og angst som dannet seg rundt svartedauden, og vi aner tragedien slik folket måtte ha opplevd den; mørk, blind og heslig tuslet døden fra gard til gard (Klonteig 1966, s. 31).
Livet dit kan jeg ikke spare, men en let Død skal du faae
Gjennom flere av de sagnene som knyttes til svartedauden, kan kimer av historiske sannheter spores. Blant disse er sagnene som forteller om frakt av Pesta over sjø og vann en svært utbredt sagntype i det traderte folkeminnet om pesten. Sagnets plot – Pesta får assistanse for å reise over sjø og elv – kan i første omgang assosieres med pestens ankomst med skip fra England. Sagnet kan videre tolkes som en beretning om en forsvarsteknikk som ble tatt i bruk for å forhindre pestens spredning; her ble hele distrikter satt i karantene, og elver og vannløp markerte grensen som ingen skulle overtre (Lindow 1973-1974, s. 91). «Där socken- eller häradsgränsen utgjordes av en å, förbjöd man mångenstädes all trafik över vattnet. Pesten ansågs nämligen ej kunna ta sig över rinnande vatten», skriver Tillhagen (Tillhagen 1967, s. 216).
Pesta tog da frem en stor Bog, slog op i den og svarede derpaa:
Livet dit kan jeg ikke spare, men en let Død skal du faae.
Aldrig saa-snart var Manden kommen hjem, førend han blev døsig. Han lagde sig derfor paa Pallen og død var han (Faye 1948, s. 127).
Som hjelp for å ha assistert henne får mannen altså tildelt en god og smertefri død, et utfall som kunne forklare hvorfor noen måtte lide svartedauden noe aldeles forferdelig, mens andre sovnet stille inn, for aldri mer å våkne.
Kittelsen brukte nettopp dette sagnet som inspirasjon for sin illustrasjon og tilhørende dikt Over sjø og land. Det er nærliggende å tenke seg at sagnets knapphet må ha tiltalt ham, for den er kort og godt gjengitt, denne bisarre hendelsen. Skildringen av mannens angst rundt sin egen død har imidlertid kunstneren gitt mer plass, og derved tillatt seg selv rom for en personlig tolkning av sagnets plot. I illustrasjonen er vi vitne til den forskrekkede mannens bønn til Pesta der hun sitter og blar nådeløst i sin bok; her stod navnene på alle de som skulle overleve, og de som måtte dø. Ved siden av henne ligger sopelimen. Teksten Kittelsen diktet om til denne illustrasjonen gjengir i tur og orden det opprinnelige sagnets handlingsforløp, samtidig er det blottet for dets nøkterne stil. Alle overtoner av tristesse er forduftet. På sitt eget usedvanlige vis har Kittelsen gjengitt Fayes versjon av sagnet nærmest som en folketone, en artig liten anekdote på rim:
Gamla tar fram en bok saa stor,
aa huj aa hei!
Spytter på fingren og blar og glor,
aa jøja mei!
Saa sandt som jeg maa over dette vand,
i hu jaa hei!
At spare dit liv gaar ikke an,
aa jøja mei!
Jeg tar hva jeg kan, med lov og ret,
i huj aa hei!
Men du skal faa daue ganske let,
aa jøja mei! (Kittelsen, 1998, upaginert).
Den ulykksalige mannen har i Kittelsens versjon dessuten også fått et navn; Per Sandaker. Gjennom å identifisere en enkelt sjels skjebne på denne måten bidrar Kittelsen til å gjøre denne fortellingen mer intim; møtet med Pesta er ikke lenger en abstrakt hendelse, men et personlig møte med selve døden. Slik blir et enkelt menneskes opplevelse av denne sykdommen formet slik at den blir et sinnbilde på en allmennmenneskelig erfaring, og deretter gjort til felleseie.
Sagnet om Pesta over Gjerrestadvatnet viser hvor aktivt Kittelsen tok Fayes bok i bruk. Den knappe, litt tørre tonen i sagnene omformes av kunstneren til tekster av en mer stemningsbetont karakter, samt dikt i besittelse av blek humor, i kontrast til den uhygge og isolasjon som preger illustrasjonene. I sin anmeldelse av Svartedauen i Verdens Gang i 1901 skrev Andreas Aubert: «Jeg ved ikke at nævne nogen […], som har naaet nærmere ind til den naive Folkevisetone end Kittelsen» (Koefoed og Økland 1999, s. 169). Og han trekker spesielt frem skildringen av Per Sandakers skjebne:
Kittelsen har aldri givet os saa rigt af sin egen Sjæl som i denne Digtning, med en Rigdom som ud af Henrik Werglands Overflødighedshorn. Det er ogsaa slig Rigdom paa Livsskjønhed i denne Kittelsens Digtkrans om Døden (Koefoed og Økland 1999, s. 169).
I det som kanskje er Kittelsens mest kjente illustrasjon fra denne serien – Pesta i trappen – befinner vi oss øverst i trappen i et gammelt tømmerhus. Vi aner at det er midt på dagen, for dagslyset siver inn gjennom de åpne sprekkene i treverket. Her har Kittelsen valgt å plassere synsvinkelen på gulvplan; vi betrakter denne scenen, denne hendelsen, gjennom barneøyne. Pesta smyger seg krypende oppover trappen med sitt hule, bekmørke blikk og knoklete hender, innhyllet i det mørket som omgir henne. Dette motivet er også det eneste hvor vi møter Pesta innendørs. Kanskje er det også derfor denne illustrasjonen fremdeles evner å frembringe mareritt ved våken tilstand? Vi er forsvarsløse. Vi er fanget.
Det er ingen vei ut.
«Med synsk innlevelse fordypet han seg i dette dystre kapittel i vår historie, det ufattelige som skjedde da et helt folk med ett slag stod i fare for å bli utslettet», skriver kunsthistoriker Leif Østby (Østby 1993, s. 103). Svartedauden gjorde alle like i et nasjonalt fellesskap. Gjennom Kittelsens hånd får vi et innblikk i et varig nasjonalt mén, en følelse av isolasjon og dødsangst som ble påført et helt kollektiv. Kittelsens tekster og bilder kan derfor tolkes som empiriske inngangsportaler til en i utgangspunktet fremmed virkelighet. Sagnlitteraturen får en nær og intim tolkning i Kittelsens hender, og antar en mer konkret og personlig karakter. Visualiseringen av den uhyrlige skikkelsen som Pesta utgjør, taler til oss gjennom et språk som vi alle forstår, uavhengig av tid og rom; for så primært er angstens vesen.
Bibliografi
Benedictow, Ole Jørgen 2002: Svartedauen og senere pestepidemier i Norge. Unipub Forlag: Oslo.
Christensen, Camilla 2011. Og skogen gav os eventyret. Ånd, natur og folketro i Theodor Kittelsens kunst. Masteroppgave i kulturhistorie. Universitetet i Oslo.
Faye, Andreas 1948. Norske Folke-Sagn. Tredje Oplag. Norsk Folkeminnelags forlag: Oslo.
Hauge, Inge W. 1954: ’Andreas Fayes Norske Sagn.’ Godbiter fra samlingene. Bergens Tidende.
Hølaas, Odd 1957: Th. Kittelsen. Den norske faun. Gyldendal norsk forlag: Oslo.
Kittelsen, Theodor 1998: Svartedauen. Blaafarveværket: Vikersund.
Klonteig, Olav 1966: Tradisjonen om svartedauden. Litterære synspunkt på historiske segner. Hovudfagsoppgåve i nordisk, litterær line. Universitetet i Oslo, vårsemesteret 1966.
Koefoed, Holger og Einar Økland 1999: Th. Kittelsen. Kjente og ukjente sider ved kunstneren. J.M. Stenersens forlag: Oslo.
Lindow, John 1973-1974: Personification and narrative structure in scandinavian plague legends I Arv: Tidskrift för Nordisk Folkeminnesforskning. Vol. 29-30. Lund.
Norsk folkeminnesamling. ML 7080: Pesta med lime og rive. Id: SIN 1127 Samler: Kristian Østberg.
Olrik, Axel 1921: Nogle grundsætninger for sagnforskning. Danmarks folkeminder nr. 23. Det Schønbergske Forlag: København.
Norsk folkeminnesamling. ML 7080: Pesta med lime og rive. Sted: Solør, Hedmark. Id: SIN 1127 Samler: Kristian Østberg.
Tillhagen, Carl Herman 1967: Sägner och folktro kring pesten. I Fataburen. Nordiska museets och Skansens årsbok. Stockholm.
Utstedt, Yngvar 2002: Svartedauden. En litterær-historisk beretning om massedød og overlevelse. 2. utgave. Gyldendal Forlag: Oslo.
Østby, Leif 1993: Theodor Kittelsen, Tegninger og akvareller. 5. opplag. Grøndahl Dreyer: Oslo.
Verksliste
Hun soper hver krok. Vignett til ’Svartedauen, 1900.’ Mellom 1894 og 1896. Penn på papir. Nasjonalmuseet.
Hun soper hver krok. Mellom 1894 og 1896. Lavering, blyant, penn og sort stift på papir. Nasjonalmuseet.
Pesta i trappen. Mellom 1894 og 1896. Lavering, blyant, penn og sort stift på papir.
Over sjø og land. Blandingsteknikk på papir. 1904. Privat eie.
Pesta farer landet rundt. 1904. Blyant, akvarell, kull og fargestift på papir. Nasjonalmuseet.