Av Gry Heggli
Johan Theodor Storakers livshistorie er, som alle biografier, både unik og representativ for sin tid. Storaker var en akademisk amatør som dokumenterte den norske befolkningens folketro og forestillinger med stort engasjement. Store norske leksikon omtaler ham som skolemann og folklorist, og hans arbeid med innsamling av folkeminner og folkelivsskildringer midt på 1800-tallet, er fyldig beskrevet. Som bondesønn fra Agder med lærerseminarutdanning stod han i sin virksomhet i skjæringspunktet mellom allmuen og embetsstanden. Hva kan vi finne ut om hvordan samtiden oppfattet han? Og hvordan kommenterer han selv sin oppvekst og gjerning?
Gutten Johan Theodor
Johan Theodor Nielssen Storaker ble født 20. februar 1837 i Halse prestegjeld. Foreldrene var Niels Tobiassen Haaland (f. 1812) og Karen Kirstine Jørgensdatter Storager (f. 1820). De drev gården Storåker, og faren beskrives som en snill og arbeidsom bonde (Jaabæk 1873). Som skolegutt i Halse og Harkmark allmueskole møtte Johan Theodor også læreren Søren Jaabæk, senere politiker og stortingsrepresentant. Jaabæk var fra samme bygd som Johan. Han var allmueskolelærer fra 1833 til 1845, og omgangsskolelærer i Harkmark 1843, samme år som Johan Theodor startet skolegangen.i Siden Johan Theodor var 8 år i 1845 må han ha gjort inntrykk på Jaabæk allerede i unge år: «Han gik lidt i min Skole, og da han var konfirmeret synte jeg ham lidt i Tysk og han laante tyske Bøger – samt noget i Regning. Han var en meget begavet Yngling, og det var en Glæde at undervise ham; men det var ikke længe, før ‘Lærlingen gik over Mesteren’» (Jaabæk 1873, sp. 57).
Johan gjorde som mange andre unge gutter som hadde lag med bøkene, han begynte som omgangsskolelærer i Hilløy-Hogganvik-distriktet i Mandal prestegjeld (Møll 1989, s. 195). Han var på den måten en typisk omgangsskolelærer. Han var ufaglært, og ble etter konfirmasjonen rekruttert tilbake til allmueskolen. Men i motsetning til mange andre omgangsskolelærere, ser det ikke ut til å være mangel på alternativ som førte Johan tilbake til skolen (Heggli 2021). Han var eldste barn og odelsgutt, så det kan se ut som om hans store interesse for skolekunnskap var sterkt medvirkende til at han valgte læreryrket.
I en artikkel med tittelen «Skolens Udstyr» trykket i Folkevennen i 1871, beskriver Johan Theodor Storaker opplevelsene til en liten gutt:
Jeg kjendte en Gut, som, naar han barbenet sprang Ærinder til Byen, hvilket ikke indtraf saa sjeldent, kunde gaa Kvarter paa Kvarter frem og tilbage foran en Boghandel og skotte op til det Skole-Atlas, som var udstillet i Vinduet, med det hjertelige Ønske engang at blive sat istand til at eie et saadant. Jeg kjendte en Gut, som var naaet saa langt frem, at han holdt «Almuvennen». Det var, da dette lille Blad begyndte at udkomme. Hver Gang, det traf til, at Posten ikke bragte Bladet til sædvanlig Tid, græd han. I begge Tilfælde blev der ikke ymtet derom til noget Menneske. (Storaker 1871, s. 106)
Denne lille gutten, som først i 1871 forteller om lengselen etter å eie et atlas, og skuffelsen når Almuevennen ikke kom som forventet, er Johan Theodor. Det å møte en lærer som Søren Jaabæk, som så elevens kunnskapstørst, ble nok skjellsettende for Storaker. I et brev fra Johan Theodor Storaker til Søren Jaabæk fra 1856 skriver han:
De laanede Bøger sendes Dem her alt tilbage saasom jeg ei længere kan faa Anledning til at læse dem, da jeg imorgen reiser med Dampfartøyet til Holt’s Seminarium. (…)
Jeg vil da nu af mit ganske Hjerte takke dem for Deres mod mig uforskyldte, beviste Velgjerninger. – Mit Hjerte siger: Jeg har en stor Velgjører, – og denne Velgjører kan jeg sige, uden at tale paa Velgjøreres Viis, er Dem. Andet end min Tak har jeg ei nu at kunne skjænke Dem, – hvor simpel den end er, for den imot mig udviste Godhed, ved at give den Lyst til Kundskaber, der altid har besjeftiget mig, – og gjør det endnu, – en alsidig Næring. (Storaker 1856)
Johan er i skrivende stund 19 år, og tar avskjed med Jaabæk for å reise på lærerseminaret på Holt ved Tvedestrand. Han artikulerer veldig tydelig hvor viktig Søren Jaabæk har vært for ham, både i konkret forstand ved å låne ham bøker, men også ved å stimulere lysten til å lære.
Læreren Johan Theodor Storaker
Storakers erfaring med skolelivet startet allerede da han var elev i allmueskolen, deretter fulgte noen år som ufaglært omgangsskolelærer, før han ble seminarist etter to år på Holt seminarium. I årene etter arbeidet han som privatskolelærer et par år før han ble ansatt som bestyrer ved Lister og Mandals høiere allmueskole. I 1868 ble den høyere allmueskolen omgjort til Søgne lærerskole, også med Storaker som styrer, og i denne posten ble han til han døde i desember 1872.
De to årene på Holt ser, ifølge eksamensprotokollen, ut til å være gode år for Johan Theodor, han gjennomfører med svært gode resultater (Evensen 1858). Han arbeidet i årene 1858 til 1860 først ett år som privatlærer i Mandal, og deretter ett år som lærer ved borgerskolen i Brevik (Bø 1972), og skriver sommeren 1860 i brev til Søren Jaabæk at «jeg lever saa godt, som jeg nogensinde kan ønske det» (Storaker 1860). Når han skriver dette er han på vei over i ny stilling som bestyrer på Lister og Mandals Amts høiere Allmueskole. Den høiere Allmueskolen var ment som et tilbud til potensielle lærere i allmueskolen. Kommuner som hadde oppfylt skolelovens forpliktelser om opplæring til allmuen kunne søke bidrag fra Oplysningsvæsenets Understøttelsesfond om økonomisk bidrag til en slik utvidelse (Feragen 1904). Søren Jaabæk hadde jobbet for et slikt skoletilbud helt siden 1845, og etter flere forsøk ble en høyere allmueskole etablert på Lunde i Søgne i 1860 med Johan Theodor Storaker som skolestyrer (Ertzeid 1983, s. 95). Her underviste Storaker unge menn med interesse for bøker og skriftkultur, og han fikk muligheten til å være den inspiratoren han selv hadde savnet, men også møtt, som elev i allmueskolen.
Sporene etter Storakers lærergjerning er innholdsrike med snev av motsetninger. Først og fremst forteller kildene om en oppmerksom lærer med øye for viktige materielle og strukturelle faktorer. Artikkelen «Skolens Udstyr» er interessant lesning. Denne artikkelen tegner et nyansert bilde av en skolemann som forstår hva omgivelsenes utforming betyr for trivsel og lærelyst:
Vi Voxne og Ældre ere utvivlsomt mere modtagelige for og lade os lettere paavirke af saadanne rent ydre Forholde, end vi selv ane. Hvormeget mere maa da ikke Børn være modtagelige for Indtryk i heldig eller uheldig Retning fra de nærmest omgivende Gjenstande, fra Hjem og fra Skole, – Børn, hvis Sjæle ere som af Vox. (Storaker 1871, s. 101)
Som lærer i Breviks borgerskole ble Storaker bedt om å tilby ekstraundervisning på kveldstid til en gruppe gutter som var forsømte på forskjellig vis. Artikkelen skildrer hvordan guttene ble tatt imot i borgerskolens lokaler (fordi allmueskolen var en uegnet rønne):
Første Kveld kom; jeg var tidlig paafærde, tændte et Par Lys paa hver Skolepult, hvorved mine smaa Krabater skulde tage Sæde, og, jeg maa tilstaa det, ikke uden spændt Forventning imødesaa jeg den for mig vildfremmede og med mørke Farver skildrede Flok.
Gutterne havde samlet sig i Gaarden, og paa bestemt Klokkeslet togede de ind, den ene efter den anden. Men hvor skulde jeg ikke have ønsket Mange Synet af deres Ansigter, da de endelig kom ind og saa sig omkring i den store, venlige og nu oplyste Sal med Blikket vandrende hen til de lystfarvede Pulte, til Vægge, Loft, det malede Gulv og til deres egne Ben, om disse dog vare rene nok. Undren og Forbauselse lyste saaledes af deres Ansigt, at man skulde tro, at det slet ikke var nogen vanskelig Kunst at se ind i Andres Hjerter. (…)
Der kan være en inderlig dyb, ja, lidenskabelig Trang efter Kundskab. Sæt saadanne Gutter ind paa en veludstyret Skole, og man skal se Fremgang. (Storaker 1871, s. 106-107)
Storaker peker på et for oss åpenbart poeng, at elevenes læring og utvikling ikke er et resultat av den enkeltes karakter alene, men avhengig av en rekke ytre faktorer. Teksten fra Folkevennen oppsummerer på mange måter pedagogen Storakers verdigrunnlag. Hans bakgrunn som bondesønn med talent for bøkene gjør at han identifiserer seg med elevene; han husker hvordan det var å være tørst, kald, sitte trangt i mørke rom med nakne vegger og knapt med utstyr. Engasjementet for allmueskolen varte hele livet, selv om han etter hvert arbeidet mest med lærerutdanning.
Andre kilder karakteriserer Storaker som en engasjert og idérik pedagog. Dokumenter fra Lister og Mandals Amt høiere Almueskole vitner om en driftig bestyrer og en lærer som underviste i mange fag, og som ga elevene rikelig med skriftlig tilbakemelding (Ertzeid 1983). Dette står delvis i motsetning til Jaabæks karakteristikk av Storaker som lærer. Han skriver at han «var efter den ældre, forhaabentlig svindende Maade, en udmærket lærer. En af hans Lærlinge har sagt; at Undervisningen var «interesseløs» i Sammenligning med Undervisningen paa Sagatun, og at man derfor paa sidste sted lærte mere.» (Jaabæk 1873). Dette sier kanskje mer om de ideologiske brytninger i samtiden som Jaabæk var engasjert i, enn Storakers pedagogiske praksis. Mens Jaabæk var en forkjemper for folkehøyskoleideen og Grundtvigs tro på det levende ordets rolle i kommunikasjon mellom elev og lærer, kan vi anta at Storakers pedagogiske idealer var inspirert av den skolen han selv hadde praktisert i, både som elev og lærer. Han kan ha vært en mer pragmatisk orientert skoleholder, som var opptatt av å tilfredsstille suget etter kunnskap i konkret forstand.
Folketrointeressen og det vitenskapelige håndlaget
Hvordan gikk det så til at Storaker også ble en så produktiv tradisjonssamler? Det er flere mulige sammenhenger. For det første var interessen for å dokumentere folkekulturen en utbredt aktivitet på 1800-tallet, og mange lærere i allmueskolen ble rekruttert til innsamlingsjobben, så dette var en allerede eksisterende praksis som han kan ha vært vitne til som elev. Et brev fra Johan Theodor Storaker til Eilert Sundt beskriver hvordan han tidlig begynte å samle folketro:
De overtroiske Læresetningers Antal tiltog som Snebolden, efterhvert som jeg nedskrev dem, saa det blev langt mere, end jeg fra først af troede, og jeg har ikke havt saa ubetydeligt Arbeide med det endda, da jeg, hvad en stor Del angik, maatte nærmere forhøre mig hos En og Anden, udspørge Grunden til dette og hint, og i det Hele taget faa hver Ting saa nøiagtig og fuldstændig som mulig. – Det Hele er kommen istand paa den Maade, at jeg dels har havt Hjælp av mine egne Optegnelser fra den Tid, jeg som Omgangsskolelærer færdedes adskilligt blandt Folk, dels – og hvad den største Del angaar – har indhentet Oplysninger hos mine Elever her ved Amtets høiere Almueskole. (Storaker i Sundt 1862, s. 369-370)
Johan Theodor Storaker kom dessuten som ung mann i kontakt med flere sentrale navn fra folkeminnefeltet. Den første vi kjenner til var presten og bestyreren på Holts seminarium, Andreas Faye, som ga ut samlingen Norske Sagn allerede i 1833. Faye var forstander ved Holt i 21 år, og han var dermed også der da Johan Theodor som ung gutt fikk sin lærerutdanning. Det er ingen spor av Storaker i materialet rundt Faye, men det er likevel sannsynlig at Fayes interesse for folkeminner har vært et tilbakevendende tema for elevene ved Holt. Tidligere elever ved Holt forteller at Faye alltid spurte etter sagn fra hjembygda deres, og at sagn ofte var emne for skriftlige øvelser i undervisningen (Edvardsen 2021, s. 315).
Den viktigste mentoren for Storaker var likevel Eilert Sundt, samfunnsforskeren som dokumenterte den norske bonde- og arbeiderklassens levemåter både bredt og nyansert. I hans studie Renligheds-Stellet i Norge (1869) vi finner en referanse til en konkret inspirasjonskilde for Storaker. Sundt skriver:
Som Forarbeider for disse Afsnit om Folketro og Folkeskik kan jeg pege paa nogle Meddelelser om Overtro, som det kaldtes, og som ere trykte i Folkevennen for 1858 og 1862. Største Mængden deraf skyldes Skolelærer Joh. Th. Storaker i Søgne, noget er fra min Haand, men de først meddelte Prøver skriver sig fra en Skolemester i Valders, og disse var det, som vakte Interessen hos baade mig og Storaker. (Sundt 1869, s. 62n)
Eilert Sundt skriver at han kom i kontakt med Storaker på en reise, nøyaktig når vet vi ikke (Sundt 1862, s. 369), men det første sporet av interaksjon er i 1861, da Eilert Sundt besøkte Mandal og Lister Amts høiere Allmueskole (Ertzeid 1983, s. 104). I et brev fra Sundt til Storaker fem år senere planlegger Eilert Sundt et opphold i Søgne:
… dels for at blive kjendt med Folket og dets Kuur. Dels for at indrette mig et Slags Bade-Kur at ophjelpe mig for min Helbred. Og jeg har kommet af at tænke mulig paa Søgne. Her kunne jeg vist faa godt Logis paa Lunde og godt Søbad i nærheden og hyggelig Omgang med pyntelige Bønder – derhos ville vel være mig nærværende Gæst at træffe sammen med Dem og Deres Elever og studere Et og Annet. (Sundt 1866)
Mandal og Lister Amts høiere Allmueskole ligger på Lunde, og Sundt ser her for seg et sommeropphold for å kombinere det behagelige med det nyttige.
Sundts vitenskapelige interesse vendte seg etter hvert fra fantefolk og sedelighet til mer materielle praksiser som husflid, husarbeid og byggeskikk. Denne vendingen kom på 1860-tallet omtrent samtidig som Storaker og Sundt ble kjent, og Sundt refererer flittig til Storaker i Renligheds-Stellet i Norge (1869) og Huslivet i Norge (1873). De to vennene delte interessen for folketro og folkelige forestillinger knyttet til hverdagens arbeidsprosesser. Storaker arbeidet i mange år med en større avhandling om folketro.ii Materialet ble systematisert ut fra en jordnær tilnærming til virkeligheten:
- Tiden
- Himmelen
- Elementerne
- Stene og metaller
- Træer og urter
- Dyrenes verden
- Mennesket
- Menneskets kraft og klogskab
- Tro og troldom
- Menneskelivet
- Arbeidet
- Livets ende
- På det sidste (Verdens ende). (Sundt 1873, s. 58)
Denne innholdsfortegnelsen ble publisert i Eilert Sundts Om Huslivet i Norge, og det var det flere grunner til. For det første ønsket han å fremheve Storakers vitenskapelige ferdigheter, noe som kanskje kunne lede til økonomisk støtte til publisering av den kommende avhandlingen. For det andre fungerte det som et argument for at folketro «kan granskes og fremstilles paa en saa alvorlig og værdig Maade, at Historikeren og andre Videnskabsmænd kunne være sig bekjedte at agte paa et saadant Værk» (Sundt 1873, s. 58). Det er helt tydelig at Eilert Sundt respekterer Johan Theodor Storakers faglige arbeid, ved ulike anledninger karakteriserer han Storaker som fagmann, flittig forsker og vitenskapsmann.
Sundts interesse for folket var mer pragmatisk enn folkeminneforskernes mer estetisk-historiske tilnærming. For Sundt handlet kartleggingen av «de lavere Klassers Kaar og Seder» om å forstå for å forandre. Hvordan kunne den norske befolkningen få bedre levevilkår? (Amundsen 2013). Samtidig var respekten for allmuen sterk, og enkeltskikker og forestillinger ble anerkjent som meningsfulle og rasjonelle. Storaker delte både tilnærmingen og ambivalensen med Sundt. «Meget af det, som meddeles os fra Mandals-Egnen, er saadant, at vi trygt kunne smile til det, ligesom til de underlige og sommetider vakkre Indfald af vore smaa Børn; med det er ogsaa adskilligt, som maa mødes med det mest opmærksomme Alvor» (Storaker, i Sundt 1862, s. 371). Samtidens opplysningsvenner trengte kunnskap om hvordan tilstanden var blant folk, og Storaker så sitt omfattende arbeid som et bidrag til dette.
Johan Theodor Storaker dør 35 år gammel, 9. desember 1872, og hans død får oppmerksomhet i samtiden. Søren Jaabæk skriver en nekrolog i sitt eget magasin Allemansblad (1873), og Eilert Sundt vier plass til en lengre refleksjon i en note i Om Huslivet i Norge: «Ak, som jeg netop havde nedskrevet disse Linier og tænkte paa at skrive til Storaker for at fortælle ham, hvorledes det skred frem med nærværende mit Arbeide – det var i December 1872 –, fik jeg Budskabet om den flittige Forskers Død.» Teksten fortsetter med refleksjoner om deres relasjon: «da han laa paa sit Dødsleie og tænkte paa mig: hans Enkeiii har underrettet mig om, at han bestemte, at alle hans Samlinger og det paabegyndte Skrift om Folketroen skulde sendes mig, overdrages til min Omsorg.» (Sundt 1873, s. 59). Hovedstadens akademiske elite var bekymret for hvordan det skulle gå med Storakers rikholdige materiale. Peter Christen Asbjørnsen meldte seg på i arbeidet for å sikre Storakers samling:
Seminariebestyrer Storaker havde anvendt flere Aars vedholdende Flid paa at tilveiebringe en omfattende Samling af disse Overtroens Levninger i Norge, hvoraf Prøver have været trykte og fremlagte i Folkevennen og historisk Tidsskrift. Disse vidne baade om Samlingens Rigdom og Værd. Flere Afsnit foreligge i færdigt Manuskript fra Forfatterens Haand. Storaker er i December 1872 afgaaen ved Døden, og det vilde være et beklageligt Tab, om der ikke skulde blive Adgang til at faa disse Samlinger bevarede paa en Maade, der svarer til deres Værd og Betydning for Folkeliteraturen. (Asbjørnsen, 1874, s. 1).
På initiativ fra Peter Christen Asbjørnsen, historiker og universitetsbibliotekar Ludvig Daae, språkforsker Sophus Bugge, og historiker og riksarkivar Michael Bugge vedtok Stortinget i 1874 å betale Storakers enke 300 Spesidaler for å få materialet innlemmet i Universitetsbibliotekets samlinger ved Universitetet i Christiania. (Halvorsen 1901, s. 467). Samlingen befinner seg nå i Nasjonalbibliotekets håndskriftsamling.
Støtten fra sentrale personer i norsk offentlighet mens han levde må ha betydd mye for Johan Theodor, som både hadde interesse og talent for akademisk virksomhet. Storaker ble ikke mer enn 35 år, og det er ikke godt å vite hva livet hadde hatt å by på hvis han fikk leve lenger. Både Nils Lid og Olav Bø omtaler Storaker som den fremste folketroforskeren i sin samtid, men om den posisjonen hadde vært oppnåelig på slutten av 1800-tallet kan man stille spørsmål ved. Storaker manglet både formell akademisk utdanning, tilhørighet til embetsstanden og personlig økonomi til å få en posisjon innenfor de nye, akademiske disiplinene som vokste fram på 1800-tallet. Derimot fylte han, som så mange allmueskolelærere, mellomrommet mellom den intellektuelle eliten og folket.
Referanser:
Amundsen, Arne Bugge. 2013. «Samlere, forskere og folkeminner på 1800-tallet». I: Rogan og Eriksen (red.) Etnologi og folkloristikk. En fagkritisk biografi om norsk kulturhistorie. Institutt for sammenlignende kulturforskning. Novus forlag.
Asbjørnsen, Peter Christen. 1874. «Om Overtroens Væsen og Betydning». Morgenbladet No. 74A. Søndag d. 15de Marts.
Bø, Olav. 1972. «Johan Theodor Storaker». I: Folketradisjon og kulturarv. Otta: Det norske samlaget.
Daae, Ludvig. 1872. Norske Bygdesagn, Anden Samling. Christiania: J. W.Cappelens Forlag
Edvardsen, Erik Henning, 2021. Sagnsamleren og hans ambassadør –Andreas Faye og Peter Christen Asbjørnsen – folkloristikkens pionerer i Norge. Del 2. Asbjørnsenselskapets årsskrift nr. 13. Oslo.
Ertzeid, Sturla. 1983. Lister og Mandal amts høyere allmueskole og Søgne lærerskole. I: Olsen, Dale, Håverstad og Eikestøl (red) Søgne før og nå. Flekkefjord: Søgne kulturstyre.
Evensen, Ole. 1858. Fortegnelse over de Seminarister der ere demiterede fra Askers, Holts, Storøens, og Klæbos Seminarier. Arendal: Smiths Forlag.
Feragen, Andreas Martinus. 1904. Tilbagesyn paa mit liv med blik paa folkeskolen før og nu. Hamar: Norsk Skoletidende Bogtrykkeri
Halvorsen, Jens. Brage. 1901. «Storaker, Johan Theodor Nilssen». Norsk Forfatterlexikon 1814-1880. Femte Bind. Kristiania: Den Norske Forlagsforening, s. 466-467.
Heggli, Gry. 2021. Omgangsskolelæreren i allmueskolen. Leseopplæring mellom tekster og talemål. Norsk folkeminnelags skrifter nr. 176. Spartacus forlag / Scandinavian Academic Press.
Jaabæk, Søren. 1873. «Nekrolog». Allemansblad No. 5. Lørdag 1ste Marts 1873.
Møll, John. 1989. Allmueskolen i Mandal, Halse og Harkmark, 1739-1889. Mandal: Mandal kommune.
Storaker, Johan Theodor 1862. «Overtro og Sagn i Lister og Mandals Amt». Folkevennen Aarg.11, s. 372-394 og 449-479.
Storaker, Johan Theodor. 1871. «Skolens Udstyr». Folkevennen, Aarg. 20, s. 100-109.
Sundt Eilert. 1862. «Om Overtro». Folkevennen, Aarg. 11, s. 396-372.
Sundt, Eilert. 1869. Om Renligheds-Stellet i Norge. Til Oplysning om Flid og Fremdrift i Landet. Christiania: J. Chr. Abelsted.
Sundt, Eilert. 1873. Om Huslivet i Norge. Christiania: J. Chr. Abelsted.
Brevkorrespondanse:
Storaker, Johan Theodor. 1856. Brev til Søren Jaabæk. SAK/D/0500/D/L0022/0056
Storaker, Johan Theodor. 1860. Brev til Søren Jaabæk SAK/D/0500/D/L0022/0080
Sundt, Eilert. 1866. Brev til Johan Theodor Storaker. NF/Ark-1023/F/L0009/0017