Av Eirin Dalen
I sagn og folketro finnes det en mangfoldig samling av mytiske vesener og skapninger som forklarer ulike fenomener og hendelser. Et av disse vesenene er Mara, også kalt Maren eller Murua.
Mara i norsk folketro
Allerede i norrøn tid forestilte man seg at det vi i dag kaller mareritt, skyldtes en kvinnelig vette eller demon som kom om natta for å kvele den sovende eller vekke erotiske følelser. Demonen ble kalt Mara og kunne opptre i flere former. Selv om den oftest ble fremstilt som en kvinnelig skikkelse, kunne den skifte ham og dermed også opptre som mann eller dyr (Hodne, 2011, s. 72). Forestillingen gikk ut på at mara fremkalte vonde drømmer og en følelse av trykk over brystet når hun red et menneske eller et dyr mens det sov. Derav ordet «mareritt», som er satt sammen av «mare» og «ritt».
I en tid da samfunn, slekt og religion gjorde det til en plikt å gifte seg og få barn, var det å bli gående ugift og barnløs en vanskjebne som kunne skape både frykt og forakt i lokalsamfunnet. Kanskje var det derfor man ofte trodde at mara var en gammel, ugift kvinne som etter døden gikk igjen og plaget andre av ren sjalusi?
Drømmene mara fremkalte var ofte erotisk motivert. «Mara var åndi til et menneske som var skavande huga på ein», het det i Hafslo. På Lista sa de: «Får en mann mara, har et kvinnfolk lyst på ham. Får et kvinnfolk det, har en mann lyst på henne». Når jentene blir gående til de blir så gamle at ingen vil ha dem, «då blir de muro tå dei», ble det sagt i Hallingdal. Noen steder trodde man at mara var gamle møykjerringer eller peppersvenner som etter sin død reiste rundt om natta og beilet til forelskede menn og kvinner (Hodne, 2011, s. 73-75). Men mara kunne også være en ung jente som var så forelsket i en gutt at han ikke engang fikk fred fra henne i søvne. I tillegg fantes enkelte typer mennesker som så ut som marer: «Dei som hadde samanvaksne augebryn, måtte ein vare seg for, sameleis dei som berre hadde hår på hovudet, som såg kvinnelige ut, som ikkje hadde skjegg, eller som var kjønnsleg abnorme» (Bø, 1987, s. 88).
Å sette mara på noen
Den færøyske presten og folkloristen Venceslaus Ulricus Hammershaimb forteller rundt 1850 at mara er et troll, men at hun ligner den vakreste jente. Når folk sov, la mara seg over dem og presset dem så hardt på brystet at de følte seg kvalt og hjelpeløse. Hennes mål var å få tak i menneskets tenner, og hvis hun lyktes, ville offeret dø. Folk trodde at de kunne se mara når hun kom for å legge seg over dem, men de kunne ikke gjøre noe for å forsvare seg. Mara kunne også være sendt ut av folk som ikke ville en vel. Da kom hun ofte i form av et dyr.
I Andreas Leiros nedtegnelser av folkeminner fra Bruvik omtales mara på lignende måte:
Med dei sov som best, so var mara komi. Dei kunde kje røra ein finger; men dei kjende kor ho var med dei lodne fingrane inne i munnen og talde tennene.
Dei las:
«Mara, mara minde,
kom legg deg på henne (N.N.) her inne.
Bryt av både lær og legg.
Kom der i frå som steinen flyt og fjøri søkk.»
Dei sette henne på andre soleis.
(NFS Leiro 6, s. 16)
Vern og beskyttelse mot Mara
Mara meinte sume var eit vette som sat utfor husi. Eg tente hjå ei kona i Devikjene. Ho fekk mara ein kveld ho låg på sengi og darma. Ho rådde ar so vidt at ho ropte til meg og sonen: De må ropa meg på namn!
(NFS Leiro 6, s. 17)
Troen på mara var like sterk i de øvre samfunnslagene som i mer folkelige kretser. Ludvig Holberg forteller i «Lifs og Lefneds Beskrifuelse» at han var svært plaget av mara da han kom til preste-gården på Voss i 1702 som huslærer. Han opplyser også om at han for å bli kvitt mara leser mareverset, legger stål under hodeputa og setter skoene slik at de vender ut fra senga (Bø, 1987, s. 90). Å plassere skoene slik skulle gjøre det vanskelig for mara å komme opp i sengen. Andre kjente råd for å bli kvitt mara var Fadervår, korsmerking, å si navnet, eller å legge saks eller kniv under hodeputa. Med kniv kunne man drepe mara eller såre den til blods ved å stikke den gjennom en skinnfell i brysthøyde, slik at den gikk tvers gjennom mara når hun kom og la seg på en.
Det var ei kona som var so plaga av mara. Ho høyrde henne kor ho kom inn florsdøri. Då sette ho seg til med ein kniv og ei buska og sa: «No kjem du, kvar er kniven min og kvar er buska mi, so skal eg ta deg!»
(NFS Leiro 6, s. 17)
Hvis man brukte metoden med kniv eller sko, fulgte det ofte med et magisk vers som skulle mane mara ut av soverommet. Slike marebønner var kjent over hele landet i flere varianter. Den eldste er datert Seljord 1786:
Muro! Muro! Minde!
Er du her inde, saa skal du her ud!
Her er Sax, her er Spiut!
Her er Simon-Svipu inde!
(Hodne, 2011, s. 72)
Marekvisten (Simonsvepa) er en korsformet greinkvast som vokser på enkelte trær. Hvis man hang den over senger, dører og tak, skremte den mara bort fra både folk og fe (Hodne, 2011, s. 73).
Gift med mara
Til tross for at de fleste sagnene om mara går ut på at hun er en kveledemon som plager folk mens de sover, finner man også eksempler på fortellinger om menn som hadde blitt gift med mara. Dette kan minne om fortellinger om huldra, en annen mytisk skikkelse fra folketroen.
Ein gut som var mare-riden, fekk den rådi at han sku teppa
te alle veggsprungor i stova med husmose; berre eit navarshol
kunde stå att, og der sku han setja ein tolekniv. Næste morgon
fann guten ei ven gjenta i sengi si. Han gifte seg med ‘ne, og
dei åtte fleire born. Men ein dag kom mannen ved ei gåløysa
te ta kniven or holet – og der flaug fuglen og kom aldri att.
(Halldor O. Opedal, NFL 32, s. 123)
Her ser vi at mara kunne fanges ved hjelp av et hull i veggen som ble tettet med en kniv. I det følgende skal vi se flere eksempler på dette.
Muro
Dæ va’ ein, som va’ mururien kvor nått. Han kunna’ kje vita kor Muro kom inn, men då såg’ en eitt hol på veggjen å der slo’en ein tapp inni.
Då han sille sjå te um morgonen, krabba dæ eitt nakji kvinnfolk på golve. Daa kaupte’n klæi te hó å klædde hó upp; dæ va’ så vént kvinnfolk, som dæ kunna vera. Han lét hó krisne å vigde mæ hó. Dei livde ihópes åtte år, då ha’ dei fem-seks bón. – Dæ va’ ein jólefta, han blei så drukkjen sjave. Då spurde’n hó ette folkje hennars. Hó sa’ dæ, at hó inkje kjende anten far hell mór. «Ja inkje veit eg, kor du æ’ utstukkjen» svara han, «men no sko’ eg syne deg, kor du kom ifrå.» – Så tók’ en ótó tappen. Mæ sama smaug hó utigjænom atte aa inkje saag han hó meir.
(NFS Sophus Bugge 4, s. 129)
I likhet med det første utdraget, ser vi at mara blir fanget når hun kommer inn gjennom det åpne hullet som tettes med en «tapp» eller kniv, at mennene ender opp med å gifte seg med henne og at hun forsvinner idet kniven ved et uhell tas ut av hullet. Dette er særlig tydelig i dette tredje sagnet samlet inn av Kristian Østberg i Solør, Hedmark i 1901:
«Murua» for bare og plagede Mennesker og Kjør. Den var saa tung, at den kunde klemme Folk ihjel.
Paa en Gaard var den fælt slem til at klænge paa Husbonden, som var ugift. Det hjalp ikke, hvor vel han laaste og lukkede allesteds, naar han gik til sengs, – udpaa Natten hadde han stadig Murua over sig.
Tilslut fulgte han en klog Mands Raad og fik Magt over den paa en Maade. Efter at have stængt alle Aabninger godt igjen, borede han et Naverhul gjennem Væggen og lod det staa aabent, men lavede en passende Tap og havde i Beredskab.
Ved Midnatstid kom Murua ind gjennem Naverhullet, og med det samme var Manden ogsaa færdig til at slaa Tappen ordentlig i. Hun kunde nu ikke komme ud igjen, og da det viste sig, at hun var et ganske vakkert Kvindfolk, blev hun snart Kone paa Gaarden og var der længe.
Men engang var husbonden lidt fuld, og saa spurgte han konen sin, om hun vidste, hvordan hun var kommen ind der i Huset.
«Ja,» svarede hun, «det var gjennem et Hul i Væggen; men det har jeg ikke kunnet finde igjen.»
«Jeg skal vise Dig det, jeg», sagde Manden og tog ud Tappen.
Øieblikkelig blev Konen ligesom til Røg og for sin Vei ud gjennem Hullet, -og Manden saa hende aldrig siden.
(NFS Kristian Østberg 1, s. 37f)
Kildene kommer fra flere ulike steder i landet og viser at mara var en mangfoldig skikkelse som folk har trodd på og fryktet i flere hundre år. Samtidig vitner beskyttelsesritualene om hvordan vi har ønsket å kontrollere det farlige og uforklarlige. Mara forblir en gåtefull figur i folketroen, som på mange måter reflekterer vår fascinasjon for grensene mellom drøm og virkelighet.
Arkivkilder
NFS Sophus Bugge 4: Gift med Mara, fortalt av Hæge Kastedalen fra Telemark, u. å. Norsk Folkeminnesamling. UiO.
NFS Andreas Leiro 6: Folkeminne-uppteikningar frå Bruvik, 1930. Norsk Folkeminnesamling. UiO.
NFS Kristian Østberg 1: Gift med Mara. Ukjent informant. Solør, Hedmark, 1901. Norsk Folkeminnesamling. UiO.
Litteratur
Bø, Olav 1987: Trollmakter og godvette. Overnaturlege vesen i norsk folketru. Oslo: Det norske samlaget.
Hodne, Ørnulf 2011: Mystikk og magi i norsk folketro. Oslo: Cappelen Damm.
Opedal, Halldor O. 1934: Makter og menneske. Folkeminne ifrå Hardanger 2. Norsk Folkeminnelags skrifter nr. 32. Oslo.