Av Mari Ringnes Gløtberget
Folkeminnesamler, skolebestyrer, pedagog, målkvinne, forfatter og fjellvandrer – sunnfjordskvinnen Nikka Vonen har satt spor etter seg på mange områder. Hun var en særdeles virksom og kunnskapsrik kvinne med nære kontakter i den mannsdominerte norske kultureliten. Som folkeminnesamler har hun i ettertiden en velfortjent plass blant de fremste.
Unge år
Nikka – eller Nicoline Marie Vonen, som var hennes fulle navn, ble født 14. november 1836 i Dale i Ytre Holmedal (nå Fjaler) i Sogn og Fjordane. Moren Berthe Helene Skjerdal (1794-1843) var fra Gloppen og utdannet jordmor. Faren Bertel Johannesson Vonen (1799-1868) var fra gården Vona i Naustdal og virket som korpssmed, børsemaker, urmaker, gårdbruker og gjestgiver. Etter å ha gått i børsemakerlære i Christiania og Kongsberg bosatte han seg og etablerte verksted i Dale i Sunnfjord i 1825. Som eier av bygdas to største gårder, Dale og Steia, slo han seg godt opp. Ekteskapet med Berthe Helene Skjerdal ble inngått i 1826 og sammen fikk de seks barn, hvorav fem vokste opp. Nikka var yngst i flokken. Hun forble ugift fram til hun døde i 1933 og hadde ingen barn.
Nikkas mor døde allerede i 1843. I 1847 giftet faren seg på nytt, nå med lensmannsdatter Anne Haugland (1814-1899). Slik fikk Nikka og hennes fire søsken en stemor. Anne Haugland og Bertel Vonen fikk sammen fem barn. Fire av disse vokste opp. Gjennom dette ekteskapet ble Bertel Vonen en del av de kondisjonertes kretser i Dale og Flekke – et nettverk av familier bestående av embetsmenn eller etterkommere etter disse. Familiene delte interesser, levesett og holdninger, og knyttet bånd seg imellom gjennom ekteskap. Slik ble nettverket og et visst skille til allmuen opprettholdt (Hekneby 2010, s. 32-37).
Takket være familiens nye sosioøkonomiske status fikk Nikka gode muligheter til skolegang, reise og videre utdanning. Faren ville gjerne at barna hans skulle få den skolegangen han selv aldri hadde fått muligheten til (Fagerheim 1998, s. 10). Mens de eldre søsknene var elever i omgangsskole fikk Nikka, som den yngste, huslærer. Fra 1847 var hun elev ved pensjonatskole i Davik i Nordfjord, først to år ved «Lindemanns Pensionat og Skole for Pigebørn av den bedre Classe» og deretter ved sogneprest Meyers pikeskole. Siden bodde hun fire år hos prestefamilien Irgens, hvor hun skulle «conditionere», først i Florø og deretter i Lyngdal (Hekneby 2010, s. 45).
Pedagogikk til inspirasjon
Videre reiste Nikka til Østlandet. Det er lite dokumentasjon fra hennes år her, men det er kjent at hun var guvernante i Drøbak. Trolig var hun også elev ved Eugenias Stiftelse i Kristiania hvor Nikkas lærer fra Davik, fru Lindemann, nå var bestyrer. Ved Nissens Pigeskole for Voksne fikk Nikka sin utdanning som lærer. Skolen var etablert i 1862 av skolemannen og reformpedagogen Hartvig Nissen og var den første lærerskolen i landet som tilbød kvinner å ta lærereksamen. Nissen var en av foregangsmennene i kampsaken om kvinners mulighet til utdanning. I sitt eget virke som skolebestyrer og pedagog ble både fru Lindemann og Nissens pedagogikk, samt Grundtvig-bevegelsen, en viktig inspirasjon for Nikka (Hekneby 2010, s. 43-47).
I 1869 kom Nikka tilbake til Dale for godt. Samme år opprettet hun Nikka Vonens Pigeinstitutt på gården Yksnebjør sammen med enkefru Laura de Ferry Smith Nitter. Dette var en av de første private pikeskolene i landet. Da Bertel Vonen døde ble skolen flyttet til gården Steia, som Nikka kjøpte av broren. Skolen tilbød undervisning på folke- og middelskolenivå, og var anerkjent både i Norge og i utlandet. Om lag 800 jenter var elever ved skolen. Elevene kom fra hele landet, så vel som andre europeiske land, USA og Australia. Jentene var gjerne fra bedrestilte familier. Kjente elever var blant annet den første kvinnelige stortingsrepresentanten, Karen Platou, og Bergliot Ibsen, datter av Bjørnstjerne og Karoline Bjørnson. Nikka kjente Bjørnson-familien fra årene i hovedstaden og de korresponderte flittig gjennom mange år (Offerdahl 2015, s. 14, Hekneby 2010, s. 148).
Nikkas elever fikk undervisning i fag som historie, religion og fremmedspråk, i tillegg til praktisk opplæring i sløyd og på kjøkkenet. I de nesten fire tiårene skolen var i drift holdt Nikka seg bestandig oppdatert på nye tanker innenfor pedagogikk. Hun hadde en sentral plass i nettverket av norske skolefolk, som Henrik Krohn, Jens Rolvsen, Emanuel Meyer Mohn og Edvard Isak Hambro. Skoleformen Nikka førte fulgte i stor grad folkehøyskolens, med en friere pedagogikk og lite pugging (Fagerheim 1998, s. 15ff.) Nikka Vonens Pigeinstitutt var og er en sentral og banebrytende institusjon i norsk og internasjonal skolehistorie. Etter Nikkas død fikk hennes tidligere elever reist en bautastein utenfor den gamle skolen. Annethvert år legger 17. mai-toget i Dale ruta gjennom tunet på Steia.
En folkeminnesamler krøkes
Som folkeminnesamler var Nikka Vonen sentral i sin samtid og har satt viktige spor etter seg for ettertiden. Rikard Berge, som selv publiserte Nikkas tekster, skriver i tidsskriftet Norsk folkekultur i 1933 at innsamlingsarbeidet hun har gjort er en viktig berging av norsk folkekultur og at hun bør regnes som en av de fremste blant folkeminnesamlerne våre (Berge 1933, 109).
Nikka skal ha fattet interesse for folketradisjon allerede i tenårene. Ifølge Berge var hun bare 14-15 år da hun gjorde nedtegnelser i en samtale med legdekonen «gamle Brita», som en periode bodde hos familien:
«Hun fortalte om Thusser, Troll og Underjordiske eller Hitfolket, som de Underjordiske ogsaa kaldes. Hun dansede efter dem, og nynnede Melodier, hun havde hørt dem synge. Hun var lægekyndig, kunde «gjøre aat», kjendte lægende Urter og Blomster (…) Jeg noterte en Del, mest de forskjellige Sygdomme paaført af Thusserne og Lægemidler mod disse» (Berge 1933, s. 103).
Nikka Vonens innsamlingsarbeid omfatter både folkediktning og folkelivsskildringer – eller «bilete», som Nikka selv kalte skildringene (Hekneby 2010, s. 64). Som naturelsker og ivrig fjellvandrer var Nikka mye på reise. Hun var del av den såkalte «skjørteadelen i Jotunheimen»; de første kvinnene som besteg Galdhøpiggen (Hekneby 2010, s. 8). Mange av nedtegnelsene sine gjorde hun på disse turene, blant annet i Gudbrandsdalen og trolig også på Sunnmøre. Det aller meste av materialet knytter seg imidlertid til Sunnfjord og særlig Dale. Av folkediktning samlet Nikka hovedsakelig eventyr og sagn, men også ordspråk, gåter og viser. Nikka bidro til å dokumentere at det fantes overleverte folkeviser også på Vestlandet, noe som lenge hadde vært ukjent (Berge 1933, s. 107).
I Nikkas «bilete» av folkelivet var det i hjembygda hun fant sine viktigste informanter. Tidlig viste hun evne til å komme i kontakt med mennesker og til å få dem i tale. Hun snakket særlig godt med de eldre, om de var fastboende eller besøkende.Det meste av Nikkas innsamling skal ifølge Berge ha foregått i ung alder, hovedsakelig i perioden 1862-1865. Hennes ivrige virksomhet i denne perioden kan ha en sammenheng med at hun i 1864 kom i kontakt med teolog og samfunnsforsker Eilert Sundt, som var på reise i Sunnfjord. Sundt oppfordret henne til å bruke sin gode kontakt med bygdefolket til å samle inn opplysninger om allmuens liv og skikker. Det er rimelig å tro at Sundts oppfordring til Nikka hadde bakgrunn i et ønske om en nær og autentisk skildring av folkelivet. Som lokal og med kjennskap til sine sambygdinger hadde hun et godt utgangspunkt. Rikard Berge øser senere sin begeistring over Nikkas skriftlige formidlingsevne:
«Naar ein les folkelivsskildringane hennar, tykkjer ein det er gripande kunst (…) Det er ein diktar som gjev desse bilæti liv, og det er ein kunstnar som vaker yvi formi» (Berge 1933, s. 105).
Tekster på trykk
Samarbeidet med Sundt førte til at Nikkas tekster for første gang ble publisert. Sundt trykket «En Husmanns-Familie» i sitt eget blad Folkevennen i 1865, deretter «Fra Søndfjord» i samme tidsskrift året etter. I 1866 ble også Sundts bok Om Sædeligheds-Tilstanden i Norge. 3. Beretning utgitt. En stor del av boka er viet bygdeskikker i Sogn og Sunnfjord, hvor flere av småstykkene er forfattet av Nikka.
Nikka hadde flere gode kontakter blant norske kulturpersonligheter, deriblant språkforsker Hans Ross. Ross var med på å stifte Det Norske Samlaget og fikk trykket noen av Nikkas tekster. Blant annet kom fortellingen «Borgny Bakken» med i Samlagets Lauvduskar i 1868. I 1870 ble et utvalg tekster publisert i Svein Urædd. Rundt samme tid trykket Aasmund Olavsson Vinje Nikkas innsamlede eventyr og sagn fra Sunnfjord i bladet Dølen. Senere trykket Rikard Berge flere av Nikkas arbeider i Norsk folkekultur i 1925 og 1933 og boka Norsk sogukunst i 1924 og 1976.
Selv skrev Nikka dansk, men støttet målsaken. Da Vestmannalaget åpnet for kvinnelige medlemmer i 1871 ble hun året etter det første. I nedtegnelsene av dialogene med bygdefolket har hun beholdt det lokale sunnfjordmålet. Mens Hans Ross omsatte tekstene hennes til landsmål i sine utgivelser, bevarte både Sundt og Berge den originale språkdrakten (Breivik 1980, s. 25-26). Rikard Berge uttaler begeistring for Nikkas måte å bevare følelsen av den lokale forankringen i teksten på:
«Noko med det mest personlege i uppskriftine er nettopp alle ord og vendingar fraa sunnfjordmaale som skyt seg fram i den stillfarande forteljemaaten paa bokmaale» (Berge 1933, s. 108).
Nikka fikk aldri noen av tekstene sine trykt selv. Det som kom på trykk var i starten publisert anonymt og fremdeles er mye upublisert. Hun lånte også ut materiale og lot folk få avskrifter. En del av arbeidet hennes er trolig gått tapt. Samtidig kan Nikkas velvillighet til å dele materialet sitt med andre tolkes som en oppfatning av at de innsamlede folkeminnene og folkelivsskildringene skulle tilbake til folket. Hun var lite opptatt av å ta æren for innholdet i nedtegnelsene sine. I et brev til Halvdan Koht i 1903 ytrer hun at hun ikke vil ha navnet sitt i noe forfatterleksikon, og videre:
«Jeg har kun gjenfortalt, hvad gamle Koner har fortalt mig. Mine Optegnelser er givne til mange forskjellige, hvem jeg ikke engang erindrer» (Hekneby 2010, s. 68).
En arv etter Nikka
Nikka driftet pikepensjonatet i Dale i nesten 40 år før det ble nedlagt i 1907. Til tross for stadig mer sviktende helse holdt hun fram med innsamlingsarbeid til hun var 70 år. I 1909 er hun i kontakt med konservator Haakon Schetelig ved Bergens Museum om å gi materialet sitt til museet. Allerede i 1879 hadde hun fått tildelt livsvarig medlemskap i museets forening. I et brev til Schetelig datert 6. september 1909 skriver hun at hun vil oversende arbeidene sine etter hvert som hun gjør avskrifter. Nikkas samling ved Bergens Museum er i museets katalog oppført som «Optegnelser fra Søndfjord av frk. Nikka Vonen» og består av fire hoveddeler: «Søndfjordske Viser og Sagn», «Fortællinger fra Søndfjord», «Eventyr fra Dale i Søndfjord» og «Huslige Forholde m.m fra Begyndelsen og Midten af 19de Aarhundrede» (Hekneby 2010, s. 159, Wiesener 1913).
Det var imidlertid flere som skulle vise interesse for Nikka Vonens innsamlede materiale. I forlengelse av 1800-tallets storhetstid for nasjonsbygging, yrer det av engasjement for folkeminnesamling også utover 1900-tallet. Etter opprettelsen av Norsk Folkeminnesamling i 1914 er Knut Liestøl og Reidar Th. Christiansen sterke pådrivere for innsamling av folkeminner. I samme periode initierer også Torleiv Hannaas til organisert innsamlingsarbeid som første bestyrer ved Bergens Museums Folkeminnesamling – en samling som senere skulle bli grunnstammen i Etno-folkloristisk arkiv ved Universitetet i Bergen.
Etter et langt liv med virksomhet på flere områder er Nikka på dette tidspunktet for lengst en anerkjent kvinne. Korrespondanse med både Christiansen og Hannaas vitner om at hun har en plass i et etablert nasjonalt nettverk av folkeminnesamlere, hvor øst og vest er knyttet sammen. I et brev til Christiansen den 10. desember i 1917 skriver hun:
«Herr Dr. phil. Reidar Christiansen! Kristiania.
«Med Tak for Deres Brev og det modt: Hefte, skal jeg tillade mig at meddele, at jeg har insendt til Bergens Museum mine Indsamling: af Sagn, Eventyr, Paatru, Ordsprog, gaader, Folkelige Folkelivsbil: m.m. (…) Mine Optegnelser om Madlavning og Bespisn: for over 100de Aar tilbage kunde kanske interes: men de er udlaante til Frøken Karen Platou, «Sekret: Hjemmenes Vel», Xania. Efter vor tidlig: Distriktsl: Dr. Grimsgaards Anmod: noterte jeg for ham Sygdomsnavne og Lægemid: Jeg har kanske endnu Manuskr: Ordsamling: m.m. er ofte udlaante og bortkomne. Hvad jeg indlagt tillader mig at sende Dem idag er bare nogen Smaatterier, som jeg nu og da har not: efter Samtale, naar Folk kommer indom til mig (…) Kan De bruge noget af hvad jeg sender, skal det glæde mig» (NFS Vonen 1).
Man kan ane en unnskyldende tone når Nikka meddeler at mesteparten av samlingen hennes allerede er oversendt Bergens Museum. Likevel skulle en god del av arbeidet hennes finne veien over til arkivet i hovedstaden. Rundt samme tid som hun skriver til Christiansen korresponderer hun også med Hannaas. I et brev datert 13. februar 1918 tilbyr hun også ham noen av sine arbeider:
«Mine hjertelige Tak sendes Dem og Vestmannalaget for Bogen, som jeg har modtaget. Det er mig en sand Fornøielse at læse den og jeg er meget taknemmelig for den store Venliged som er mig vist ved denne gave, som jeg sætter stor Pris paa. For et Par Maaneder siden, havde jeg Brev fra «Norsk Folkemindesamling» som jeg sendte nogle faa Ordsprog, opskrevne i sidste Tid. Ønsker De disse tilsendt, skal jeg skrive dem op, ligesaa, om De ønsker en liden Ordsamling fra 1862. Jeg tror ikke Museet har den» (EFA Hannaas 65).
Det er ikke kjent om materialet Nikka tilbyr Hannaas noen gang havnet i samlingen hans. Det er registrert kun én tekst etter Nikka i arkivet; «Segn um fjellet Cecilie-kruna i Olden». Hannas omtaler denne i årsmeldingen fra 1925-1926.
Ikke bare «Smaatterier»
Nikka er beskjeden i beskrivelsen av egne arbeider i brevet til Christiansen i 1917. Kanskje er det mengden materiale hun oversender hun kaller «Smaatterier» – det er usikkert hvor mye hun sendte til Norsk Folkeminnesamling ved denne anledningen, og om noen av manuskriptene kan ha kommet til senere. Samlet utgjør Nikkas materiale i arkivet rundt 100 sider. Materialet er i hovedsak fra Sunnfjord og Fjaler, og inneholder både folkediktning og folkelivsskildringer. Store deler inngår i Nikkas samling «Eventyr fra Søndfjord», som består av varianter av flere av eventyrtypene, blant annet «Høiberggubben», «Murmartinstein i fjella», «Brudgommen som miste brura si» og «Rikehans». Nikka samlet også sagnvarianter, deriblant «Hamløbere», «Tunvoren» og «En brudevielse».
I Nikkas beretninger fra folkelivet finner vi både generelle beskrivelser og lengre skildringer. Hun skriver blant annet om lokale skikker knyttet til hverdagslivet, herunder måltider, hviletider, og vask og stell av hus og tun. Disse delene av nedtegnelsene er for det meste nøkterne og beskrivende. Det som skiller seg mer ut i denne delen av Nikkas arbeider er de nedtegnede samtalene hun har hatt med lokale folk i bygda. Disse tar både form som korte sekvenser med replikkutveksling og som lengre livshistorier i en mer fortellende form. Her er særlig de to lokale kvinnene Johanne Berge og «Gamle-Marthe» sentrale informanter, og ekteskap og forventninger til kvinnerollen gjennomgående tematikker. Et arbeid som også utgjør en stor del av dette materialet er farens biografi; «Korpsbøssemager Bertel Vonens livshistorie». Denne ble trykt av Rikard Berge i Norsk folkekultur i 1933 som «Berthel Vonens Livserindringer».
I tillegg til å selv gjøre innsamlingsarbeid var Nikka også en av informantene i spørrelisten «Norsk Folkemedicin», sendt ut av lege Fredrik Georg Gade og lege og medisinhistoriker Andreas Fredrik Grøn i 1911. Nikkas besvarelse er én av de 152 svarene som kom inn. Det samlede materialet fra innsamlingen er også en del av Norsk Folkeminnesamling.
«Ei namnfræg sunnfjordkvinna»
Nikka bodde på Steia resten av livet. Hun døde den 29. november 1933. Meldingen om dette ble trykket i en lang rekke både nasjonale og regionale aviser. Mange nekrologer ble skrevet, blant annet av flere av hennes gamle elever. Den brede oppmerksomheten og den utviste sorgen vitnet om hvordan Nikka hadde betydd mye for mange. «Ei namnfræg sunnfjordkvinna er død», skrev Nikkas egen lokalavis Firda den 2. desember 1933 – en velfortjent betegnelse på en vidkjent og glup kvinne. Historier om livet til Nikka Vonen er formidlet av mange, og trolig er det enda flere som kan fortelles – slik Nikka som folkeminnesamler fortalte andres.
Referanser:
Berge, Rikard. 1933. Norsk folkekultur. Skien: Norsk folkekulturs forlag.
Bergens Museum. 1926. Bergens Museums aarbok: avhandlinger og årsberetning. Bergen.
Bjørhusdal, Eli. 2001. Målkvinner før 1900. Volda: Høgskulen i Volda.
Breivik, Inger Lise. 1980. Kvinner i nynorsk prosa. Oslo: Samlaget.
Fagerheim, Magne. 1998. Pensjonatskular i Fjaler gjennom 100 år. Fjaler kommune.
Firda, 2. desember 1933. «Ei namnfræg sunnfjordkvinna er død».
Hekneby, Greta. 2010. Nikka Vonen. Folkeminnesamlar, skulestyrar og målkvinne. Førde: Selja Forlag
Offerdahl, Einar. 2015. Sunnfjordingen. Tekstar av og om Nikka Vonen og Ole W. Fasting. Førde: Selja Forlag
Wiesener, Anthon M. 1913. «Ms 396» i Katalog over Bergen Museums manuskriptsamling i Bergens Museums Aarbok 1913 nr. 5. Bergen: Bergens Museum
Kildemateriale:
EFA Hannaas 65 i Etno-folkloristisk arkiv, Universitetet i Bergen.
NFS Gade og Grøn i Norsk Folkeminnesamling, Institutt for kulturstudier og orientalske språk, Universitetet i Oslo.
NFS Vonen 1-4 i Norsk Folkeminnesamling, Institutt for kulturstudier og orientalske språk, Universitetet i Oslo.