Av Ida Tolgensbakk
Til dette nummeret av Folkeminner ble jeg bedt om å fortelle om min egen erfaring med tradisjonsinnsamling slik det kan gjøres i moderne tid. Bakgrunnen er at jeg fra 2008 leda prosjektet «Mangfoldige minner», kanskje noe av det morsomste jeg har gjort som folklorist. Det hele starta med en idé fra daværende styreledere i NFL – Liv Bjørnhaug Johansen og undertegnede – om at Folkeminnelaget måtte gjøre noe i anledning regjeringas initiativ Mangfoldsåret 2008. Dette noe ble manifestert i en plan om å drive godt, gammeldags folkloristisk innsamlingsarbeid i den norske innvandrerbefolkninga. Gjennom leder av Mangfoldsåret, Bente Guro Møller, ble vi satt i kontakt med Norsk lokalhistorisk institutt, og fikk dermed samarbeidspartnere som visste hvordan man søkte penger, og som satt på et kontaktnettverk over hele Norge, som vi selv bare kunne drømme om. Prosjektet vårt ble dermed et samarbeid mellom Norsk folkeminnelag, Norsk lokalhistorisk institutt og Landslaget for lokalhistorie.
Målet med prosjektet, og en ettertanke på forhånd
Da vi begynte prosjektet, var målet først og fremst å skaffe til veie og dokumentere en del av den norske historien som var lite belagt i eksisterende forskning og litteratur. Det var også et viktig mål i seg selv å engasjere frivillige i lokalhistoriske og folkloristiske miljøer i et prosjekt som strakte seg litt utenom de mest vanlige interesseområdene for fagene. Reisende, nomadisk og nyinnflytta befolkning har tradisjonelt vært vanskelig å få øye på og få fatt på for folk som sysler med historie og folkeminner lokalt (Kjelstadli 2004; Alsvik og Tolgensbakk 2011). Aksjonsforskning er et vidt begrep, men gir god mening å bruke om vårt prosjekt. Det uttalte målet var å løfte fram mennesker og historier vi mente var lite hørt. Vi ville forandre våre egne organisasjoners fokus, vi ville bringe til veie et materiale som ikke allerede eksisterte, og at det skulle være åpent og mulig å bruke for andre.
Vi oppdaga snart at arbeidet vårt med å få fram innvandreres egne fortellinger ble møtt med mye glede blant fortellerne selv. Mange uttrykte tilfredshet over at noen endelig gjorde dette arbeidet. Andre opplevde en nærmest terapeutisk lettelse ved å fortelle sin historie. Noen ble forundra over at vi var interesserte, og ble i ettertid overraska over at deres livs fortelling viste seg virkelig å være interessant.
Når jeg skriver dette i dag, fjorten år seinere, ser jeg hvordan prosjektet vårt allerede er datert. Det er vanskelig å se for seg at Mangfoldige minner skulle ha blitt møtt med så mye positive tilbakemeldinger i 2022. Skulle vi ha gjort prosjektet i dag, hadde vi måttet gi minoritetsgruppene og enkeltpersonene vi jobba med mye større kontroll over prosjektet fra ideplanet, over gjennomføringa og til publisering. Prosjektet ble starta av folk fra majoritetsbefolkninga og gjennomført i tråd med det vi i vår kontekst trodde var riktig. Vi involverte en mengde enkeltpersoner og organisasjoner. Folk engasjerte seg i å fortelle sin egen historie, men i de fleste tilfellene engasjerte folk seg i å intervjue andre om deres historie. De som gjorde jobben – i tillegg til vi som leda prosjektet – var en brokete gjeng: praktikanter ved asylmottak, ansatte og frivillige ved lokale museer, kvinnegrupper, historielag og innvandrerorganisasjoner. Men de aller fleste kom fra majoritetsbefolkninga. Vi hadde minoritetsstemmer i referansegruppa vår, som fagpersoner som kom med innspill, og tok på alvor ønskene fra minoritetsorganisasjoner vi samarbeida med. Men i dag har vi større bevissthet om i hvilken grad minoriteter skal og må eie sin egen historie. Vi hadde rett og slett måttet bruke mye mere tid på å snakke med innvandrere til Norge om hva slags prosjekt det var de ønska seg. Det hadde sannsynligvis blitt noe helt annet. Jeg vil likevel ikke si at prosjektet, slik vi gjorde det, ble mislykka. Vi fikk fram gode fortellinger – publisert på nett, formidla i utstillinger og på trykk i to bokutgivelser. Viktigst på lang sikt, og det jeg tror jeg er mest fornøyd med at vi fikk til, er at vi var en liten bit i det mye større arbeidet med å bevisstgjøre sektorene, fagene og institusjonene våre på at innvandreres historie(r) er en del av den norske historien.
Premisser: frivillig arbeid, all slags migrasjon, og valg av presentasjonsform
Prosjektet vårt slik det ble utforma har flere paralleller i utenlandske arbeider innenfor museumssektoren og frivillig / nærmiljø-arbeid. For eksempel samla det danske nasjonalmuseets Etnologiske Undersøgelser inn livsberetninger fra «etniske mindretal» på nittitallet (Skougaard og Polsen 1995), og det finnes flere prosjekter fra USA som ligger nært vårt, slik som Houston Metropolitan Research Centers Neighborhood Oral History Project. Ikke minst sto vi i gjeld til virksomheten ved for eksempel Internasjonalt kultursenter og museum i Oslo, Glomdalsmuseet og Norsk folkemuseums prosjekt Norsk i går, i dag, i morgen. Vi skilte oss ut fra de andre norske prosjektene blant annet ved at vi først og fremst baserte arbeidet på frivillighet, ved hva slags migranter vi inkluderte i prosjektet, og i presentasjonen av det vi samla inn. Prosjektet var i utgangspunktet fullstendig forankra i frivillig arbeid: Målsettingen for prosjektet var ikke først og fremst å lage et forskningsmateriale, men å skape engasjement om nye temaer for lokalhistorisk og folkloristisk arbeid. Å arbeide med frivillige gjør at man ikke har noen rene kommandolinjer i forhold til ting som framdriftsplaner og rapportering, men fører til gjengjeld til interessante innspill, og kontakt med mennesker man ellers ikke ville fått tak i. – Det gjelder både på intervjuersiden og i forhold til de menneskene vi og de frivillige fikk anledning til å intervjue. Ved hjelp av nettverket til Landslaget fra lokalhistorie fikk vi samla materiale fra Vadsø i nord til Kristiansand i sør, fra store byer og fra bygde-Norge. Vi i prosjektgruppa gjorde mange intervjuer selv, men vi nådde langt utafor det nettverket vi selv hadde.
Vi valgte å definere migranter bokstavelig, som alle mennesker som selv har innvandret til Norge. Dette innebar at de som fortalte sin livshistorie i prosjektet, eller bidro med folkeminner, kunne ha bodd her både over kort og lengre tid, og de kunne ha kommet hit av de forskjelligste grunner. Det vil si både studenter, flyktninger, arbeidsinnvandrere, mennesker som hadde kommet hit for å gifte seg med norsker, og andre. Det var et fruktbart valg. Vi fikk formidla til lokalsamfunn over hele landet at ingen krik eller krok har vært uberørt av migrasjon. Noen har flytta inn, og noen har flytta ut – til alle tider. Selv om man ikke har blitt berørt i særlig grad av etterkrigstidas postkoloniale innvandring, har man hatt innvandring fra Sverige, krigsbruder fra England, eller russere, som har kommet over grensa for sesongarbeid.
Når det gjelder publiseringen av det innsamla materialet, valgte vi å gjøre det gjennom en dedikert nettside. Det gjorde historiene ekstremt offentlige – venner, arbeidsgivere og fremmede var bare et søk unna å lese din personlige fortelling. Vi åpna derfor for å la fortellere og intervjuere anonymisere fortellingene. Svært mange valgte å bruke fornavnet sitt alene, og dette prinsippet beholdt vi da materialet fra nettsida ble til bok. Vi beholdt også prinsippet om å presentere tekstene i en form som legger seg nært opp til intervjuets muntlige fortelling. Å prøve gjenskape i skrift hva som sies med den menneskelige stemme vil alltid være en vanskelig øvelse, og kanskje kun en illusjon. Likevel forsøkte vi altså å være så tro mot den muntlige teksten som mulig. Vi beholdt den muntlige fortellingens struktur, og var forsiktige med å stryke eventuelle digresjoner og gjentakelser. Vi beholdt avvikende norskspråk i den grad det var mulig uten å gå på bekostning av lesbarheten.
Materialet: intervjuene
I løpet av 2008 samlet prosjektet inn rundt 60 intervjuer. Vi brukte egne nettverk for å finne mulige fortellere – selv intervjua jeg både familiemedlemmer og tidligere klassekamerater. Vi annonserte prosjektet på Facebook, og med flygeblader delt ut på de mange arrangementene vi deltok på (som det var nok av i Mangfoldsåret 2008). Vi kontakta et utall frivillige organisasjoner. Brev og epost ble sendt til alle lokalhistorielagene i landet, i tillegg til frivillighetssentraler og den mildt sagt varierte kategorien innvandrerorganisasjoner. Sistnevnte ble funnet i Integrerings- og mangfoldsdirektoratets (IMDis) og Oslo kommunes oversikter over organisasjoner som mottok støtte for aktivitetene sine. Vi brukte med andre ord alle metoder vi kunne komme på, – men det helt klart mest effektive var egne nettverk.
Vår samling med intervjuer må sies å tilhøre sjangeren life stories eller livsfortellinger (Slettan 1994:19). Fortellingene som ble samla inn i prosjektet, skiller seg fra den konvensjonelle livsfortellingen på den måten at vi konsentrerte oss om det alle fortellerne hadde til felles: migrasjonen. Intervjuene ble basert på en svært enkel intervjuguide med fem tema: 1) Reisen til Norge, 2) Landskap og bosteder, 3) Møter med mennesker og livet i Norge, 4) Det norske systemetog 5) Håp og tanker om framtida. Vi hadde opprinnelig en mer detaljert intervjuguide, men etter en del prøving og feiling valgte vi altså en tematisk guide med søkelys på migrasjonen. Vi spurte ikke i utgangspunktet etter informasjon om livet før ankomst Norge, delvis fordi vi ikke ønska å presse amatørintervjuere til å gå inn i de vanskeligste delene av migranter (særlig flyktninger) sine historier om de ikke var klare for det selv. Vi ønska dessuten fokus på selve møtet mellom migrant og nytt hjemland, mellom de «nye» og de «gamle» norskene.
Enkelte av fortellingene starter med ankomsten til Norge, og skildrer kun livet i Norge, som om fortellerne ikke har noen fortid annet enn navnet på sitt opprinnelsesland. Flere begynner med begynnelsen, fødested og familie, men konsentrerer seg om migrasjonen (flukten, flyttingen) og hva den har betydd i livet deres. De fleste har med seg elementer av både fortid og samtid, men fokuserer altså på migrasjon. Fortellingen om livet før migrasjonen ser uansett ut til å velges ut og presenteres av fortellerne ut ifra et ønske om å finne frampek til migrasjonen. Det kan argumenteres for at migrasjonsfortellinger av denne typen må kunne ses som en egen undersjanger, med sin egen dramaturgi og logikk. Og det er tydelig at den ikke er ukjent for våre fortellere: de vet hva som må med. Man kan kanskje si at intervjuene vi har gjort har vært en mer organisert variant av folks vanlige spørsmål til migranter: Hvor kommer du fra? Hvordan havna du her? Og fortellingene vi har fått, har vært en mer grundig utgave av det de vanligvis har anledning (eller gis anledning) til å fortelle nysgjerrige. Fenomenologen David Carr hevder at «we are constantly explaining ourself to others» (Carr 1985:117), og dette gjelder vel i helt ekstraordinær grad migranter, som stilles i en forklaringsposisjon på en annen måte enn de fleste andre.
Materialet: folkeminnene
I motsetning til intervjuene, var det vanskelig å få frivillige til å samle folkeminner. Et intervju er en etablert kategori som folk flest kjenner til. Utfordringen lå i å få enkeltindivider til å ha lyst til å fortelle sin historie – få dem til å se verdien i å fortelle om livet sitt, heller enn å få dem til å forstå hva det var. Med folkeminnene var det omvendt. Når folk forsto hva det var vi var ute etter, delte de villig vekk av det de hadde. Det vanskelige var å få frivillige samlere og fortellere til å skjønne hva det var vi var ute etter. «Vi samler folkeminner, send dem til oss!» sa vi, og publikum svarte «hæ?»
Den mest effektive måten å samle inn de voggesangene, ordtakene, kjerringrådene og vitsene vi fikk inn, var gjennom personlig kontakt og gjennom eksempelets makt. De informantene vi kom tett på i arbeidet med å skrive ned livshistoriene til, kunne vi iblant snakke med om hvordan det er å synge morsmålssanger med barna, eller hvordan de hadde bragt med seg en helt egen humorsjanger fra fødelandet. I tillegg fikk vi veldig god respons når vi brukte egne nettverk, spurte naboer og venner.
Jeg som prosjektleder reiste mye rundt og presenterte prosjektet og det vi ønska å få til. Som folklorist blir jeg også iblant bedt om å holde foredrag om ting som eventyr og sagn. Det var på slike arrangementer vi fikk samla inn de fleste av folkeminnene våre. Om jeg fortalte om eventyrene som globalt fenomen og ga eksempler fra Æsops fabler, slo det nesten aldri feil at en eller flere fra publikum kom bort til meg etterpå og ville fortelle meg sin versjon: «Min mamma fortalte den historien, men den var om en ost!» Om jeg fortalte om folkelige legeråd på et møte i en flerkulturell kvinnegruppe, strømmet liknende eller andre råd på. Prosjektet vårt kan gjenkjenne det 1800-tallets samlere skrev om at det ga frukter å bli godt kjent med folk: «Mine gjentagne besøg og lange ophold på stedet har fremavlet en interesse for gjerningen …» (Moltke Moe, i Kjus et al. 2016).
Da vi starta opp prosjektet fikk vi en god del kommentarer av typen; «det er jo ingen som forteller eventyr lenger!» eller «folkeminner er ikke noe folk driver med nå til dags, er det?». Arbeidet vårt viser at også gamle sjangre, som eventyr og sagn, er høyst levende samtidskultur. Men det kan være krevende å finne fram til dem – eller rettere, det krever andre måter å jobbe på enn ved mange andre typer feltarbeid og intervju.
Hva slags historier?
Muntlig historie beskrives ofte som noe nær en metode for historiefaglig arbeid: man intervjuer enkeltmennesker om deres personlige erfaringer for å få tak i menneskets egen livshistorie, og/eller deres opplevelser av enkeltfenomener. Men muntlig historie innebærer ofte mer enn det. For mange historikere innebærer muntlig historie en mer grunnleggende streben mot mer demokratisk historieskriving, der flere stemmer får være med (se blant annet Hansson og Thor 2006:7ff). Man har vært opptatt av arbeiderkultur, kvinnekultur, sosial historie og andre felt og grupper som har vært opplevd som marginale eller stemmeløse på den ene eller andre måten. I tillegg til å være en metode, er muntlig historie derfor også et tverrfaglig forskningsfelt og en bevegelse (Slettan 1994:17). Til gjengen bak Mangfoldige minners store glede ser vi nå kanskje en ny liten gjenfødelse for muntlig historie, gjennom prosjekter som Memoar.
Materialet vi samla inn i Mangfoldige minner-prosjektet er ikke først og fremst egna til å belyse folks materielle eller sosiale kår, eller til å få greie på fakta om innvandring til Norge, selv om det også er brukbart til dette. Folkeminnene er først og fremst ulike former for uttrykk for hvilke kulturelle elementer som oppleves som meningsfulle i en migrasjonssituasjon, og i enkeltfortellernes hverdag. Verdien ligger i at tekstene gir oss innblikk i den enkelte fortellers og miljøet hun er en del av sine synspunkter (Hodne 1983; Hoffman og Hoffman 2006). Livshistoriene gir oss bilder av hvordan folk strukturerer ideene og fortellingene om eget liv, og hvordan de bearbeider positive og negative opplevelser av det enten å bli tvunget til, eller ha valgt å forlate sitt opprinnelsesland. Vi får vite hvordan innvandrere i Norge har det, blir møtt, og hvordan den faktiske integreringsprosessen foregår i folks liv.
En av de mest påfallende sidene ved fortellingene som kom inn til Mangfoldige minner, var mangelen på kritikk. Veldig få av fortellerne kom med uttrykt kritikk mot det norske systemet, eller særlig sterke motforestillinger mot norsker eller Norge – selv om man indirekte forstår at flere av dem har fått møte en god del av de mer negative sidene ved det norske samfunnet. Det kan være flere årsaker til den manglende kritikken: for det første er det sannsynlig at de mest mistilpassede eller misfornøyde migrantene i utgangspunktet ikke tar del i slike prosjekt. For det andre er det sannsynligvis av betydning at intervjuerne stort sett har vært norske, uten migrantbakgrunn. Intervjuene legger dermed i utgangspunktet opp til høflig samtale. Vi merka forskjell i tone i fortellingene når en av intervjuerne intervjuet folk fra samme fødeland som seg selv. Et tredje moment, som vi tror kan være av betydning, er at de fleste ønsker å framstille utviklingen fra for eksempel barndom til voksent liv som positiv. Man ønsker så å si at det skal være en bevegelse framover, det er utviklingen som gjør fortellingen meningsfull.
I etterordet til boka Veier til Norge, som samler noen av fortellingene fra vårt prosjekt, siterer vi Zakia Khairhoum. Hun er forfatter fra Marokko, innvandret til Norge, og skriver:
Det å tilpasse seg i det nye landet handler mye om å «få historien sin til å henge sammen»; å binde sammen livshistorien sin slik at man kan se en mening med det som har hendt, eller i det minste finne en logikk eller en rød tråd slik at man kan få en sammenheng i livet sitt.
Via livsfortellinger som de vi har samlet inn, er det mulig å få innblikk i forskjellige stadier i denne prosessen. Fortellerne som har vært så rause å delta i prosjektet, gir oss andre en del av sitt liv slik de selv har opplevd det og ønsker å fremstille det, og bidrar med uvurderlig kunnskap om de mange unike veiene til og opplevelsene av Norge.
Vi opplevde at prosjektet Mangfoldige minner brakte oss i arbeidsgruppa så vel som de frivillige nærmere et spennende og viktig felt. Ikke minst erfarte vi at det brakte oss nærmere levende og interessante mennesker, deres erfaringer og meningsdanning. Det er vi takknemlige for.
Litteratur
Bjørnhaug, Liv Johansen og Ida Tolgensbakk Vedeld (red.) 2008: Mangfoldige minner – Veier til Norge, NFL 159 / Aschehoug, Oslo.
Bjørnhaug, Liv Johansen og Ida Tolgensbakk Vedeld (red.) 2009: Mangfoldige minner – Fortellinger og folkeminner. NFL 161 / Aschehoug, Oslo.
Carr, David 1986: Time, narrative, and history. Indiana University press.
Hansson, Lars og Malin Thor 2006: Muntlig historia. Studentlitteratur, Lund.
Hodne, Bjarne 1983: «Autobiografier som folkloristisk kilde» (s. 5-40). Norveg 26.
Hoffman, Alice M og Howard S. Hoffman 2006: «Memory theory: Personal and social» (s. 275-296). I: Thomas L. Charlto, Lois E. Meyers og Rebecca Sharpless, (red.): Handbook of oral history. Altamira press.
Khairhoum, Zakia 2005: «Kultur og høflighet» (s. 108-124). I: Reidun Aambø (red.): Typisk norsk å være uhøflig? Innvandrere har ordet. Oslo: Kulturbro forlag.
Kjeldstadli, Knut 2004: «Bufaste og nykommere – innflyttere og innvandrere i norske lokalsamfunn» (s. 41-59). I: O. Alsvik (red.): Kulturmøter: Lokalsamfunnet, lokalhistorien og møtet med det fremmede. Oslo.
Kjus, Audun, Kyrre Kverndokk, Line Esborg og Leiv Sem 2016: «Metodikkens skål. Moltke Moe som feltforsker». Tidsskrift for kulturforskning. Volum 15, nr. 2.
Slettan, Dagfinn 1994: Minner og kulturhistorie. Teoretiske perspektiver. Nr. 4 i skriftserie fra Historisk Institutt, Trondheim.
Skougaard, Mette og Lise Polsen 1995: «Danmark og de nye danskere». Indsamling af levneds-beskrivelser fra etniske midretal i Danmark. Nationalmuseets Etnologiske Undersøgelser. Spørreliste nr. 56.
Tolgensbakk, Ida og Ola Alsvik 2011: «’Den glade vitenskap’ – også for de mobile?» Yacoub Cissé, Ann Falahat (red.): Afrikanere i Norge gjennom 400 år.