Av Erik Henning Edvardsen
Richard Bergh (1930-2016) utga sin første bok, Tro og trolldom i 1968 som bok nummer 101 i Norsk Folkeminnelags serie. Det skulle bli mange flere titler både for NFL og hos diverse andre forleggere, foruten utgivelser på eget forlag; Evige klassikere. I de sistnevnte publikasjonene gjorde han opp status og dvelte ved tidlige litterære sysler og ungdomsløyer. Med titler som Tyvens flukt over plankegjerdet (2003), Samlede dramatiske verker (2005) og Historien om Den Kongelige Bourbonske Golfklubb (2008), viste han sine personlige sider som en lun humorist med underfundige kommentarer. En spesiell kjærlighetserklæring til kona, Birgit, som gjorde Skiens-gutten til Sunnmøring, kom et tre par år før han døde med verket Frå Skien til Sunnmøre (2013). Boka ble i likhet med de selvbiografiske Med røtter i Skien (1998) og Fetegjengens Saga (2004) utgitt på Forlaget Grenland / Norgesforlaget.
Ja, helt vestlending ble han nok likevel aldri. Om en tar ferje til Hareid og kjører mot Hjørungavåg for derfra å ta Liavegen videre sørover, ser en riktignok noen klynger med trær. Men så kommer en til et hus omgitt av en tett østlandsskog – hjemmet til Birgit og Richard. I trærne er det fullt av fuglekasser, og går en varsomt fram oppdager en også et yrende dyreliv. I sympati med naturen gikk Richard helst kledd i grønt. Hadde det ikke vært for hans milde, vennlige utseende, kunne en tatt ham for å være en militær offiser i kamuflasjedrakt. Stikk i strid var Richard den diplomatiske fredselsker som sørget for at det fantes nok mat til alle dyrene i Hakkebakkeskogen, slik at reven ble for mett til å spise harepus.
Men det må nevnes at det i hans rike forfatterskap også finnes et par bøker fra kyststrøkene på nordvestlandet, og at han også var med på å etablere et kystmuseum der. Men hvor han virkelig hadde lagt igjen hjertet sitt, var i Finnmark. Dit kom han i 1954, som ung lærer til Kunes skole, i en tid som bar tydelig preg av gjenoppbygging etter verdenskrigen, og tyskernes nedbrenning av hele landsdelen. Det var store avstander, og folk manglet det meste. Det som fanget oppmerksomheten hans var folks bevissthet om samfunnet før og dets personligheter, nedfelt i en lokalhistorisk verdighet. Minnene verserte i form av fortellerstoff, og påkalte en skrivefør person som også så verdien i å vie seg for oppgaven å samle materialet, og var villig til å sørge for å ordne og publisere materialet.
Etter hvert som behovene meldte seg, ble det lærerposter på ulike steder, og i Porsanger ble Richard lykkelig forent med skolens båndopptaker, eller magnetofon, som han kalte vidunderet. Hver lørdag etter skoledagens slutt kunne en se Richard på sparkstøtting med båndspilleren foran seg på setet. Helgene gikk med til intervjuer. Kunsten å lirke fram episke fortellinger var avhengig av evnen til å gripe folks forestillingsverden og oppnå tillit, likesom gjengivelsen krever innlevelse og troskap mot kildene. Den skapende fantasi finnes i miljøet, og samleren er der kun for å lokke fram meddelelseslysten. Fortellingene skal ikke være samlerens påfunn, heller ikke det endelige produkt som overføres til skriftlige medier, men oppgaven er å formidle det talte så livaktig det lar seg gjøre. Richard skrev nøyaktig av lydbåndene, og oppnådde dermed at informantens personlighet steg fram. Selv om det ble transformert til skrift, føltes alt så levende og nært. Et grep var også å skrive i presens for å skape aktualitet. Ønsket var at også leseren skulle føle seg som deltaker i fortellingen.
Richard Bergh virket som en budsendt redningsmann i en tid da folk flest hadde nok med å gjenreise hjem, skoler og administrasjonslokaler, og var travelt opptatt med å bygge opp igjen veier, strømnett, telefonforbindelser og alt annet som var blitt rasert. Også den tragiske brenningen og flukten fra Finnmark har Richard tatt vare på i NFL-bok nr. 127, Mørketid 1944 (1984).
De mest engasjerende og fascinerende fortellingene som Richard kom over, kretset omkring noaiden og mirakelmannen Johan Kaaven (1835-1914), en folkelig helbreder som drev et helt lasarett på eiendommen sin i Indre Billefjord. Han var både kjent og beryktet over store deler av Nord-Norge, og var alt i egen samtid skildret i aviser og bøker. Disse gjenga helst rykter, og prester og leger refererte sine inntrykk, ofte i opposisjon til mannen. Men ingen hadde grepet anledningen til å samle alle de sagn og anekdoter som folk visste å fortelle om ham. Richard merket seg at det særlig var en ting som heftet ved Johan Kaaven – attributtet «han som stoppet hurtigruta». Omstendighetene rundt, og hvordan han hindret skipsfarten, var det derimot vanskelig å få tak i. Nysgjerrigheten var vakt, og etter hvert lyktes det også Richard å få forklaring på myten, og visse varianter av sagnet som var så rikt på motiver om den pesk-kledde passasjers oppgjør med kapteinen, som ønsket å vise ham bort fra dekk, hvor han satt og spyttet. Motorene gikk, men skipet hadde ingen framdrift, ikke før Kaaven hadde fått sin unnskyldning. Da tok dampmaskinen kontakt med propellen igjen, like før de ville grunnstøtt. Det endte med at kapteinen ville spandere brennevin på Kaaven, men det kom ingen ting ut av flaska før Kaaven overtok og helte i glassene. Så ble det i stedet Kaaven som skjenket kapteinen av kapteinens eget brennevin, som ikke ville renne ut av flaska før han overtok og skjenket i. Store naturmytiske sagn som heftet ved trollmannen, var daudingekampen i Kistrand kirke, og møtet med trollhvalen. De kosmiske kampene viste hvilke krefter han var i stand til å utløse, men førte til at den trollkyndige bestemte seg for å bruke evnene sine kun til det gode for menneskeheten.
Lydbåndene fyltes med stoff, og ikke bare om den merkverdige trollmann. Etter hvert møtte han folk som personlig hadde kjent Johan Kaaven, og Birgit og Richard ble også omgangsvenner flere av hans etterkommere, som både kunne reparere bilen, og villig lånte ut gjesterommet når de etter å ha flyttet til Herøy i 1969 kommet tilbake på tider av året da hytta i Skoganvarre ikke var beboelig.
Som fortsettelse av hans NFL-bok nr. 116, Skuvvanvárri (1976), som også finnes i parallellutgave i gule forsatser med logo og hilsen fra Porsanger kommune, skrev han også en bygdehistorie i fire bind; Det susende fjell I-IV (1992-1995), for Lokalhistorisk Forlag. Her oppe var det også fortellere som utøvde en sjelden profesjonalitet. Den fremste var Trygve Opdahl, som hadde vokst opp på fjellstua i Skoganvarre. Repertoaret var så omfattende at det måtte formidles gjennom mange år. Straks Trygve mintes noe, tenkte han: «Dette må jeg huske på å få fortalt til Richard». Og gikk det tid mellom besøkene, var han sprekkeferdig av fortellinger mens båndspilleren ble gjort klar for opptak. Men de rikholdige fortellertradisjonene hadde trolig gått tapt uten Richards flittige tilstedeværelse.
Richard fikk også tak i Kaavens matkiste og et par fine trefigurer som Henry Olsen, en som personlig kjente Johan Kaven og hans kone, Marit, hadde skåret av dem. Alt dette sørget Richard senere for å gi i gave til museet i Porsanger. Richard Berg hadde ærlig fortjent en skikkelig bauta midt i Lakselv, og gjerne i dobbeltstatue med Birgit, som la forholdene slik til rette at han fikk holde på med sine litterære sysler. Hun fulgte alltid lojalt med og leste til og med korrektur.
Samtidig var Richard en person som fant seg til rette overalt. Men han beholdt sine røtter i Skien. Når fotballaget Odd spilte kamp, var entusiasmen så stor at han selv ikke turte følge med. Av frykt for at hjertet ikke tålte påkjenningen, måtte Birgit se kampene for ham, og så måtte hun på skånsomste vis fortløpende gi beskjed om resultatet, enten det gikk mot seier eller tap. Selv satt han i arbeidsværelset og bet negler med en flaske nitroglycerin foran seg på bordet.
Historiene om Johan Kaaven inspirerte også Tramteaterets dramatiker, Terje Nordby, til å skrive teaterstykket Isblomst, som ble belønnet med Ibsenprisen for beste norske drama i 1995. I Thea Stabells regi gikk Hålogaland Teaters forestilling sin seiersgang, og ble dessuten filmet av NRK Fjernsynsteateret. Richard Bergh har også opplevd å få en film om sin samlervirksomhet: Anstein Mikkelsens I noaidens fotefar (1993). Ferdig med feltoppdrag i Richards magiske univers, midt mellom drøm og virkelighet, pakker Richard sakene og setter seg i bilen. Mens han kjører av sted, starter spolebåndet å spille av seg selv i baksetet.
Fem av de seks bøkene Richard Bergh utga i Norsk Folkeminnelags serie har hentet sitt stoff fra Finnmark, og bøkene har hatt betydning. Da aksjonene for bevaring av Altavassdraget var på det mest turbulente, valgte Universitetsforlaget å gjenutgi Tro og trolldom (1968) med et nytt forord. Det er ingen tvil om at det byggende og revitaliserende i bevaring av immateriell kulturarv er viktig, og det traderte materialet Richard Bergh har formidlet eier både kvalitet og sprengkraft.
Richard Berghs utgivelser i Norsk Folkeminnelags serie:
101. Tro og trolldom. Folkeminner fra Porsanger (1968).
116. Skuvvanvárri. Det susende fjell (1976).
122. «Når vi sitt’ her og prate'». Folk i Laksefjord forteller (1980).
127. Mørketid 1944 (1984).
129. Ut mot havet i nordvest. Folk frå Hareidlandet og Herøy fortel (1985).
134. Spøkelsesnetter. Lytterne forteller i Radio Porsanger om sine overnaturlige opplevelser (1991).
