Vandresagn om smitte, pest og pandemier 

Av Erik Henning Edvardsen

Til tross for at sagnene knyttet til Svartedauden er blant de mest tallrike og utbredte sagntypene vi har, er de i Reidar Th. Christiansens sagnkatalog, Migratory Legends, kun blitt tildelt nummer og en svært summarisk beskrivelse. På grunnlag av antallet treff i Register til Norsk Folkeminnelags skrifter Nr. 1-49 (Solheim 1943:21) kunne han likevel vise til en landsomfattende distribusjon, et inntrykk som ytterligere blir supplert gjennom senere NFL-registre (Skjelbred 1989:162, Bonnevie og Lindblad 1989:13). Med forbehold om at det skortet på detaljerte monografier over sjangeren, og at enkelte av motivene også var kjent i andre land, oppfattet Christiansen hele syklusen som primært norsk (Christiansen 1958:214). 

Sagnene om Svartedauden er i nasjonalt perspektiv tradisjonsdominante. Av samme grunn kan det være at en har hatt en tendens til å oppfatte dem både som norske og hjemmehørende i en selvstendig kategori. Allerede i Andreas Fayes Norske Sagn (1833) var emnet «Den sorte Død» viet en egen seksjon. Men definisjonen representerer en begrensning. Som vandresagn må de nødvendigvis orienteres mot et høyere abstraksjonsnivå der typene heller burde omtales som sagn knyttet til smitte, pest og pandemier.

Sagn som forklaringsmodell og referanse

Svartedauden eller «Storemannadouen» tok livet av nær 50 millioner av Europas rundt 80 millioner innbyggere. Massedøden førte ikke bare til store demografiske endringer, men også til en mengde fortellinger om dens herjinger. Dessuten har senere farsotter reaktivert og styrket fortellertradisjonen. Av større epidemier her hjemme kan nevnes Stavanger 1521, Bergen og Trondheim 1565-1566, og Christiania 1630 og 1654. Det er åpenbart at det rundt slike utbrudd har oppstått flere varianter av de kjente sagnene. Men parallelt med at folks bevissthet om begivenhetene er blitt svekket, har fortellingene blitt overført og innlemmet blant de dominante Svartedauden-sagnene. Tilveksten av motiver, forestillinger og utforminger fra senere hendelser har altså bidratt til å berike tradisjonen. Også London hadde sine byllepester, men deres Great Plague varte fra 1665 til 1666. I 1711 døde mer enn 22 000 mennesker av pest i København, eller omtrent en tredjedel av byens befolkning, men ulykken ga også sårt tiltrengte kunnskaper om smittespredning. 

På den annen side er sagnene knyttet til Svartedauden for en stor del basert på tidligere tiders manglende kunnskaper om smitte og faktiske årsaker til sykdom. I fremtiden kan vi således ikke regne med at Svartedauden-sagnene lenger vil være produktive. Pesta som en gammel kone sendt fra Dødsriket med skjebneprotokoll, rive og sopelime, har tapt terreng versus moderne, medisinsk forskning. Likeledes har forestillingen om sykdomsdemoner mistet sin troverdighet. Ingen tyr lenger til bindeformularer mot «Tussen den lede» for å mane den til det sted hvor ingen bor, det vann der ingen ror og under en jordfast stein i skogen. 

Like fullt fører nyervervet viten til andre former for fortellinger eller justering av de eldre typene. Selv med eksakt viten om virus og smitteveier, oppstår det i forbindelse med større epidemier alternative forklaringer. Det kan dreie seg om jakt på undergangstegn med grobunn i ideer om gudommelige straffer over tidens ryggesløshet, rene konspirasjoner, eller om vidunderkurer og mirakelmedisin.

Det kom et skip til Bjørgvin år 1349

Ifølge den islandske presten Einar Hafliðason (1307–1393) kom den dødbringende byllepesten til Bergen i september 1349 med et handelsskip fra London. Skipet var lastet med korn, og om bord var det rotter som virket som pestreservoar for lopper som var bærere av den dødbringende bakterien. Straks rottene døde, hoppet loppene over på mennesker og benyttet dem som vertskap. 

Mens Hafliðasons beretning i Lögmanns-annáll er blitt del av den autoriserte fortellingen om Svartedauden, mener middelalderhistorikeren Ole Jørgen Benedictow å ha funnet sikre indisier på at sykdommen rammet Oslo allerede høsten 1348. Vinterkulden og mindre mobilitet satte en foreløpig stopper for spredningen. Våren 1349 blusset sykdommen opp igjen på Østlandet. Omtrent på samme tid som smitten ankom Bergen, utstedte Magnus Eriksson en befaling fra Göteborg, der han påla svenskene ofring, faste, og deltakelse i prosesjoner og messer for at sykdommen som hadde krevd så mange menneskeliv i Norge – og i Halland – ikke skulle komme til dem (Kjellberg 1993:27). Kongen oppfattet det nemlig slik at Gud hadde sendt en dødelig sykdom til verden som straff for synder.

Nyere medisinsk forskning viser imidlertid at Svartedauden ble ledsaget av flere epidemier som under andre omstendigheter ville vært mindre dødelig. Det var altså en kombinasjon mellom pest og ulike former for influensa som gjorde den så dødbringende. Dette er en erfaring en mener på pre-vitenskapelig vis er fanget opp av sagnet om rottefangeren (The Pied Piper) i Hameln. Dens allegori til Svartedauden skulle være at jegerens misfargede klær illuderte den bleke huden til pestofrene. De druknede rottene tilsvarte selve gnagerepidemien, mens barna som han som hevn for manglende betaling ledet inn i Koppelberg-fjellet viste den etterfølgende, menneskelige tragedie.

Utkast til aktuelle sagntyper

I det følgende vil vi gi en oversikt over sagntyper om smitte, pest og pandemier, inkludert relevant tilvekst av moderne sagn knyttet til livstruende sykdommer som ebola, aids, m.fl. Foruten forslag til noen typer som ikke tidligere er skilt ut, refererer nummereringen foran titlene til Reidar Th. Christiansen (ML), Bengt af Klintberg (TSFL) og Jan Harold Brunvand (UL) – se litteraturlisten. 

ML 6030 – Fairies provide information about time and date (Deka, deka Tore)

Huldrefolket gir informasjon om tid og dato: En gård er blitt liggende nokså avsides til etter Svartedaudens herjinger. Ekteparet som bor der, har fullstendig tapt oversikt over hvilken dag det er. Da det nærmer seg jul, blir de enige om at kona, Tore, skulle oppsøke folk for å vite sikker beskjed. Hun legger av sted, men kommer ikke langt før hun hører en stemme som roper fra haugen: «Dikka, dikka, Tore, bake brau te jole, nottæ ei o dagane tvei, so lengje æ de te jole». Alternativt kan det handle om andre gjøremål som bør være ordnet før høytiden setter inn, f.eks. slakting eller å hugge ved til brensel. 

Ensomhet og mindre press på sosialt liv kunne også ha gode følger. Tross Islands isolerte beliggenhet ble også de råket av epidemier. Overnaturlige hendelser i Grettes saga og i Eyrbyggja saga skildrer trolig flekktyfus omkring år 1000. De slapp unna den store byllepesten omkring 1350, men epidemien var ikke utryddet og inntraff med full styrke i 1402. Store deler av Island ble avfolket, mens de i Vestfjordene gikk fri. Så kom fattige familier derfra og slo seg ned på ødegårdene nord i landet for å dyrke jorda som var blitt ledig der. Perioden 1000 til 1300 var gunstig for jordbruket, men så satte gradvis et strengere klima inn, som førte til den lille istid. Denne varte helt til omkring 1850. Det ble vanskeligere å livnære seg, og det ble fokusert mer på fiskeriene. Men samtidig ble det stor konsentrasjon om sagaskrivingen. De fleste bevarte islendingesagaene ble faktisk skrevet ned på 13- og 1400-tallet. Forsker ved Norsk institutt for kulturminneforskning, Stefka Georgieva Eriksen, spør hva forklaringen kunne være: «Hadde ikke folk noe bedre å gjøre enn å kopiere gamle sagaer, eller hadde litteratur en så viktig funksjon for menneskers tilværelse og overlevelse gjennom slike vanskelige tider, at fortellinger og sagaer ble kopiert, lest og fortalt igjen og igjen til tross for krisetilstanden som herjet i omgivelsene?» (Eriksen 2020:14).

ML 7080 / TSFL S1 – The death as an old woman with a broom and a rake.

Pesta som ei gammel kone, evt. en mann, med kost og rive: En fremmed, gråkledt skikkelse blir registrert spaserende gjennom bygda. Der vedkommende bruker kosten og feier, dør alle, men anvendes kun riva til å rake med, er det noen som overlever. 

På samme vis som Mannen med ljåen, omtales Pesta som utsending fra dødsriket, kommet for å tynne ut i rekkene og bringe Døden hva den forlanger. «Daa svartedauden gjekk i dalen, saag dei fyreaat ei kjerring gjekk med ei rive og ein lime. Der ho brukte riva vart det daa att folk, men der ho brukte limen døydde dei alle» (Nergaard 1921:79), eller som det heter i Saltdal: «Når ho tedde seg på ei gard, fekk folk jamt sjå henne i arbeid, enten med riva eller med sopelimen» (Mo 1972:139). 

Narrativet om smittespredning støttes i dag av mer sofistikerte konspirasjonsteorier. Strid og fiendebilder kan være et viktig insentiv til fordeling av skyld og påvisning av smitteveier som fører til manipulert propaganda. For ikke å demotivere soldatene som oppholdt seg i skyttergravene under første verdenskrig, ønsket myndighetene å forskåne dem fra kjennskap til den dødelige farsotten som var oppdaget flere steder på Kontinentet. Ettersom Spania ikke tok del i krigen, sto det deres journalister fritt å skrive om epidemien. Dermed kunne de stridende parter behendig distansere seg fra sykdommen gjennom å omtale den som Spanskesyken. Influensaen rammet ikke spanjolene mer enn andre, og den hadde heller ikke oppstått der, men den villedende propagandaen var vellykket. 

Det kan også lanseres tanker om fabrikkert og plantet spredning av virus der fiendtligsinnede regimer, basert på spionasje og demografisk kartlegging, prøver å ramme nasjonen gjennom nedbrytende og samfunnsødeleggende epidemier, ja selv utmattende varme. Godværet sommeren 1975 ble av enkelte ansett som en prøve på forsvarsevnen. Morgenbladets utenriksredaktør spurte om det virkelig kunne være slik at Sovjetunionen som del av en militær operasjon hadde fjernet skydekket over Europa for å måle effekten av å utmatte hærstyrkene med varme. Det ble minnet om de «knusktørre hetesomrene som har stekt Europa de siste par årene, [og] de meningsløst milde vintrene uten snø i 1973 og 1974, …» (Borch 1975:10). Hadde Bresjnev med påstander om at været kunne gi kraftigere slagkraft enn atombomben virkelig ha antydet bruk av «meteorologiske våpen»? 

Vi øyner også noen av de samme forklaringsmønstrene knyttet til dagens pandemi. Covid-19 ble først oppdaget i Wuhan i Guangdong-provinsen i Sør-Kina i november 2019. Viruset ble i løpet av kort tid spredd til alle verdens hjørner. Mens epidemiologer var raske til å sekvensere virusets genmateriale, kartlegge tidspunkt og spredningsmønstre fra den ene region til den andre, har utsikter til vaksine, viruset selv, og beskyldninger om villet smitte, gitt grobunn for folkelige, religiøse og politiske forklaringer.  

Vi ser det gang på gang at pandemisk smitte kombinert med ulike fiendebilder munner ut i de mest fantasifulle konspirasjonsteorier. Med en viss autoritet var det at USAs tidligere president, Donald Trump, konsekvent omtalte sykdommen som The China Virus, og beskyldte Verdens Helseorganisasjon (WHO) for å spre viruset som bevisst var produsert for å angripe og svekke Den vestlige verden. I visse miljøer ble ideene fanget opp som udiskutable sannheter. Og ettersom det var gått politikk i viruset, var det også krefter i Kina som utpekte det hardt rammede Italia som episenter og skyld i den globale spredning av viruset. 

En undergruppe er sagn om varsler om ulykker. Vedrørende farsotter peker Ingjald Reichborn-Kjennerud på kometer (risstjerner) som viser seg like før epidemiske utbrudd eller uår finner sted.

ML 7085 / TSFL S5 – The death as an old woman ferried across a river or a lake – consulting her destiny book, but grants the man an easy death.

Pesta fraktes over ei elv eller en innsjø, og konsulterer skjebneboka. Da det viser seg at fergemannens navn står oppført, opplyser mannen at han aldri ville ha rodd vedkommende over dersom han hadde visst hvem det var. Mannen ber om nåde, men som representant for Døden er det intet utsendingen kan endre. Som skyssgodtgjørelse lover Pesta ham en lett og smertefri død. Fergemannen segner om straks de når land på andre siden: «Og han [evt. ho] heldt ord, for med det same dei hadde gaatt tur baaten stupte sundmannen daud» (Nergaard 1921:109). 

Likeledes lanseres ofte strategier for hvordan en bør opptre, evt. isolere seg og søke beskyttelse mot alt fra atombomber til pandemier. Disse følges gjerne av utsikter til å slippe unna, bli immun eller motta ulike vaksiner. For den enkelte er det lett å gjøre mageplask i ryktenes univers med hoax og lovnader om fantastiske kurer og mirakelmedisin. Mens enkelte ser sitt snitt til å innkassere penger, er det atter andre som selger religiøse og politiske budskap. En grunngir da gjerne hvorfor en er blitt hjemsøkt av ulykker og hva som skal til for å unngå sykdommen eller bli frisk.

ML – Horse carries people to the cemetery on its own (Førnesbrunen) 

Hest frakter lik til kirkegården og fortsetter på egen hånd å dra døde til begravelsesstedet, da det ikke lenger finnes overlevende i bygda. Den trofaste hesten dør, og blir hedret. I 1858 skrev seminarist Ole Olsen Flaaden (f. 1836) fra Vinje en ekstemporalstil for Faye om «Pesta og Førnesbronen» (NFS 8 Faye, 364-365). 

 Det var ingen kirke i Møsstrond, så da Svartedauden kom til bygda, måtte likene fraktes til Rauland kirke for å gravlegges. Til dette brukte de hesten Førnesbrunen, men så døde også eieren. Hesten kjente veien og sørget for at også han kom i vigslet jord. Liket ble mottatt, og hesten fikk et klapp på baken for å signalisere at den kunne dra hjem. Hingsten visste at alle i bygda var døde, og måtte til sist motvillig bli jagd bort. Senere hørtes et vrinsk gjennom snøfokket oppe fra fjellet. Da folk dro for å undersøke hva det var, sto hesten der nedsnødd. Raulandsfolket tok med seg hesten til Førnes og konstaterte at hele Møsstrond lå øde. De tok da hingsten med seg tilbake, men da de kom til Rauland kirke, var den så utmattet at den sank sammen og døde. Det ble også laget en gangar om Førnesbrunen, spilt på langeleik, bukkehorn og munnharpe, som senere ble overført til hardingfele.

ML 7090 – Surviving girl or boy (The grouse in Justedalen). 

En eneste overlevende jente gjenfinnes i en dal hvor alle andre er døde. Tilsvarende sagn er også knyttet til funn av forkommen gutt: Den mest kjente utforming av denne sagntypen er «Rypen i Justedalen». Folk i Vågå stusset over at kyrne fra Jostedalen streifet omkring uten at noen gjette dem. De ante uråd og dro dit, hvor de fant alle hus tomme. Først idet de bestemte seg for å returnere, ble de oppmerksom på ei enslig jente som hadde overlevd, og forskremt gjemte seg i Birkehaugskogen da de fremmede kom. Hun hadde ikke språk og var like sky som en fugl, men det lyktes dem å fange henne og bringe henne med til sivilisasjonen. Og så kalte de henne for rypen. 

Hos Faye har sagnet både en introduksjon om folk som søkte til Jostedalen for å isolere seg og unngå pestepidemien, og en avrunding om at jenta som voksen reiste tilbake og bosatte seg i Jostedalen, hvor hun ble stammor til «Rypeslægten» (Faye 1833:137-139). Disse tilleggsmotivene velger vi å oppfatte som egne sagntyper. 

TSFL T3 The two survivors of the plague – ancestors to everyone in the area.

To overlevende personer etter epidemien blir opphav til alle i området: En mann eller kvinne er eneste overlevende i et område som ellers synes øde.  Vedkommende legger ut på leting og får se røyk fra en pipe langt borte, evt. høres stemmer i det fjerne. Vedkommende reiser dit og treffer en av motsatt kjønn, eller som Ivar Aasen fikk forklaring på stedsnavnene; «dæ va ikje kon ein Mann i Mandal aa ett Kvinnfolk i Kvinnesdal» (Aasen 1923:93). Så slår de seg sammen, og fra disse er det at alle som bor i bygda nedstammer. 

Mange av opphavssagnene knyttet til gårdsnavn er altså konstruert over navnet til den som på nytt tok stedet i bruk. Sagnene følger opp med å forklare den folkelig etymologi bak navn som Ødegård, Finnås eller Finndal, med henvisning til å ha ligget øde eller vært gjenfunnet. 

Som en ren stadfesting av hvor hardt bygda var råket av Svartedauden, oppgis gjerne antallet piper det kom røyk fra. Det kunne være så få som tre, eller kun én. I Sørkedalen kjennes plassen Pipenhus, som ifølge sagnet var den eneste det kom røyk fra etter Svartedauden. Fra Østerdalen understrekes at det etter pestas herjinger var blitt så langt mellom folk at for å lokalisere hverandre og holde kontakt «bles dei aat kvarandre paa lur, so dei skulde vita det var folk i live» (Nergaard 1921:4). Som enkeltstående sagnnotis kan disse opplysningene synes meningsløse, men når motivet ofte formidles som selvstendige fortellinger, må det bero på en dikotomi som understreker at samfunnet har gjenoppstått fra fullstendig ruin. Sagnet representerer ikke bare felles identitet og samhold. En konsekvens av pandemien var at det ikke lenger var overflod på folk. Forestillingen om de to overlevende – som med styrke og hell sto imot – representerer en ny start. En ubehagelig kjensgjerning er at uttynningen i rekkene, frigjorde gårder og jord og skapte etterspørsel på arbeidskraft. Det førte til større materiell og sosial likhet, og til vekst som vedvarte inntil alle ødegårdene og brakkmarkene igjen var tatt i bruk.

Tuftekallen og hans ektemake blir gjort til rette samfunnsbyggere, som gårdsnavnet og kanskje også hele bygda oppebærer et minne om. Frutti Frøyrak, med tilnavnet Skjøring, var en slik rudkall (den som ryddet gården), og «en storspist kjempe som de mente levde under Svartedauden». Føttene var «nie Allni lange», og gravplassen lå nede ved Byglandsfjorden, i en gravhaug som var slik plassert at han der nedenfra «glaaper heim» mot gården sin (Edvardsen 2020:155).

ML 7095 / TSFL U54 – Rediscovery of leaf covered church or a deserted farm. 

Gjenoppdagelse av en kirke i krattet eller en ødegård i utmarka: En jeger er ute på jakt for å skyte fugl. Han bommer og hører kula treffe noe som klinger av metall. Han baner seg vei gjennom krattet og finner en kirke. Kula hadde truffet kirkeklokken. I kirken møter han en rasende bjørn, som har nyttiggjort seg alteret som hi. Jegeren skyter bjørnen og gir senere skinnet til kirken, hvor bjørnepelsen fremdeles befinner seg. 

I varianten om Tuft kirke i Sandsvær, Buskerud, spikker finneren en modell av den gjenfunne kirken fra før Svartedauden. Dette var for at folk skulle tro ham. Kirken blir satt i stand og kommer på nytt i bruk. Miniatyren blir hengt opp i kirken og er der ennå (Bugge 1934:42). 

Ikke direkte forbundet med gjenbruk av forlatte kirker, men løselig knyttet til det samfunnsbyggende og bygdas samlingspunkt, er sagntypen ML7060 / TSFL U2 og U19, Disputed place of the church, der alt som bygges om dagen, rives ned om natta, hvorpå byggematerialene flyttes til et annet sted. Etter å ha gitt opp byggeprosjektet, og folk godtar de skjulte makters spill, gjenfinner de også en kirkeklokke på tomta. Sagntypen nevnes kun fordi flere utforminger knyttes an til en formening om kirkestedets opprinnelige plassering før Svartedauden førte til glemsel og forfall. 

TSFL S33 The overcautious victim of cholera or pandemics. 

Den overforsiktige som gjemmer seg unna alle andre, er den eneste som rammes av sykdom og død: Den engstelige skjuler seg for alle når det ryktes at epidemien er på vei. Likevel er vedkommende den eneste i distriktet som blir smittet. Noen ganger skjer det virkelig at frykten ikke er nok. 

Vi nevnte folk som forskanset seg i Jostedalen for å unngå Svartedauden. Det samme fortelles fra Valdres, hvor de fikk uventede tilreisende: «Sume rømde til fjells so ikkje sjuka skulde ta dei» (Hermundstad 1944:128). Flere av dem forble fastboende i Valdres etter at faren var over. 

Men frykt for alt fra epidemier til atombomber gjør at folk også utfører handlinger det kan bli gode historier av. Straks korona-epidemien nådde Norge, den 17. februar 2020, var det en kollega som av engstelse for egne helseproblemer valgte å isolere seg. For å unngå å bli smittet av naboer, ventet han til midt på natta med å gå i søplekonteineren. Likevel fylte han kriteriene for å aktivisere fortellersjangeren ved å være blant de første som ble smittet. Det gikk bra. Han ble kun lett angrepet og var snart frisk. En kjapp tur innom Alnabrusenteret på vei til en tilværelse i skjul var eneste mulige forklaring, og et feiltrinn til berikelse av sagntypen.

ML * Apparently dead people in the land of cholera.

Skinndød, men likevel i live: Folk som ble smittet av kolera, kunne få livsfunksjonene så nedsatt at de tilsynelatende var døde, men kunne plutselig våkne opp igjen. Det skremmende bildet av lik som plutselig beveger seg for å motsette seg begravelsen er også blitt emne for ei vise Alf Prøysen diktet om «Etter et gammelt motiv», som det heter. Gravfølget er på vei til kirken da det banker i lokket, men kona ber ektemannen akseptere sin skjebne og ikke trosse autoritetene: 

KOLERAVISE

Det var seg en gang uti Koleralæind! U-U-U. 
At dom skulle begrava en skinndau mæinn 
suderullaladerullala. Suderisuderisuderullala. 
 
Og bakerst i følje gikk enkja og slang! U-U-U 
Mens hu kikka på kista og tralla og sang: Suderullala osv. 
 
Men da dom var kømmi tel kjerkemur`n opp, U-U-U 
tok`n lokket tå kista den skinndaue kropp, Suderullala osv. 
 
Je er itte død, nei, je lever ennu! U-U-U 
De har reist uti fånytta, skunn dekk og snu! Suderullala osv. 
 
Men da steig nå enkja tel kistlokket fram, U-U-U 
Åssen er det du bær` deg, du vøl itte skam! Suderullala osv. 
 
Nei, legg deg nå pent nedi kista di nu! U-U-U 
Du veit dokter`n hæin skjønne det bære hell du! Suderullala osv. (Prøysen 1948:24-25). 

Til sjangeren knytter seg en rekke skrekkhistorier om urolige døde og forviklinger forbundet med gravøl og likvake. For øvrig har dr. med. Isak Kobro i forbindelse med koleraepidemien i 1831 påpekt hvilke utfordringer trusler fra sykdom og smitte bringer: «Det er en eiendommelig regel at ethvert større hygienisk fremskritt er tvunget frem av en farsott» (Kobro:251). Ved denne spesielle anledning var det at det over hele landet ble opprettet nasjonale sunnhetskommisjoner. 

TSFL S17 – Sand on the sandwich 

En tiggergutt gravlegges levende for å få slutt på pestepidemien: Gutten lures ned i en oppkastet grav gjennom å motta et stykke brød. Idet de fyller igjen gropa, blir gutten irritert over å få sølt jord på brødstykket. Straks arbeidet er utført, forsvinner epidemien. Sagnet savner heldigvis rot i virkeligheten, men både i Sverige og Norge fortelles om barn som ble levende begravd som offer for å motvirke sott (Reichborn-Kjennerud 1940:76-78). Likeledes er det forestillinger om å verge seg for smitte gjennom å drikke egen urin, noe en også finner beskrevet i svarteboksformler.

TSFL S23 – Fatal disease arrives with docking ships. 

Sykdommer bringes til landet med fremmede skip, gjerne spøkelsesskip, der alle var døde: Skipet bringer med seg dødelige sykdommer som sprer seg rundt i landet. Handelsskipet som brakte Svartedauden til Bergen, var et slikt. Hele besetningen var omkommet, men rotter og lopper fulgte med kornlasten da den ble fraktet i land. Et annet tilfelle var radesyken. Den ble påstått å ha kommet med et russisk orlogsfartøy til Stavanger i 1709. Om bord var ryggesløse marinegaster som delte «veneriske Frugter» med «Quindekjøn der i Havnen». Men beskyldningene gjaldt også en dansk ostindiafarer som losset og lastet i Egersund, hjemvendte emigranter fra Nederland, svenske sesongarbeidere i Østfold, russere som drev pomorhandel i nord, mens sykdommen ble kalt «Fransos» i Telemark, fordi en regnet Frankrike som arnested. 

Sykdommen kunne selvfølgelig ha angrepet landet fra mange ulike hold. Men det oppsto et forklaringsproblem. Sykdommen var særnorsk og totalt ukjent i de landene hvor den ble påstått å ha sin opprinnelse (Edvardsen 2005:15-16). Både syfilis, skjørbuk, eksem og ødem (vattersott) ble karakterisert som radesyke. Radesyken var en situasjonsbestemt lidelse som så å si hadde skapt seg selv av vanskelighetene med å diagnostisere. Av problemet med å klassifisere ble det produsert årsakssammenheng for pasientenes lidelser som la skylda på andre. Rundt 1850 forsvant radesyken som ved et trylleslag. Det skyldtes alene mer kunnskaper og bedre verktøy til å identifisere de ulike sykdomstilfellene. 

ML * The spread of infection to destroy opponents 

Spredning av smitte for å ramme motstandere må i moderne terminologi kunne betegnes som en form for biologisk krigføring. Beskyldninger om bevisst smittespredning er imidlertid av gammel årgang. Allerede gjennom samtidsberetninger om Svartedauden ble det av den italienske historieskriveren Gabriel de Mussis lansert en påstand om at mongolske ryttere i år 1346 førte sykdommen med seg til den beleirede byen Kaffa (dagens Feodosija) på Krimhalvøya. Det startet med at en straffende Gud sendte mongolene pestpiler fra himmelen, men pesten ble gjort til virksom del av deres krigføring. De infiserte likene ble brakt med og kastet over murene for å spre smitten og lamme fienden. De Mussis var ikke selv vitne til hendelsene, men satt i eget hjemland og forfattet sine forklaringer. Derimot er det mye som tyder på at smitten faktisk kom via Kaffa, fordi rottene fulgte beleiringshæren fra øst. Derfra ble smitten fraktet videre med italienske handelsskip til Konstantinopel og til de store kystbyene i Italia og Frankrike. Også Ole Jørgen Benedictow har avvist de Mussis’ påstander som helt usannsynlige. Loppene ville ha forlatt de infiserte likene straks døden inntraff, og søkt over på de nærmeste, levende individ, dvs. på mongolene selv. 

Spesielt i Spania og Frankrike gjorde etnosentriske fordommer overfor den jødiske del av befolkning at de ble beskyldt for å spre pestsykdommen gjennom å forgifte brønnvannet. Selv om det ikke manglet eksempler på at jøder var like utsatt for pest slik som andre folkeslag, ble det påstått at de var immune og gikk fri. Dermed var de gjort til syndebukker og ble straffet for hendelsene. Hele 350 jødiske menigheter ble utryddet i massakrer som følge av beskyldningene. At det ikke finnes spor av slike vrangforestillinger i det norske materiale, kan ha sin enkle forklaring i at vi ikke var konfrontert med suksessrike, jødiske handelsfolk. 

Når det gjelder aids, var det flere afrikanske statsledere som sist i 1980-årene avviste at aids kunne være spredd fra aper i deres region. De mente derimot at sykdommen var kommet til dem fra Europa for å holde det afrikanske kontinentet nede og forhindre økonomisk vekst.

UL 05540 – Aids Mary (Harry). A greeting written on the mirror. 

Kvinne gratulerer mann hun har tilbrakt natten med gjennom en skreven beskjed på baderomspeilet om at han er blitt smittet av aids: Dette er et moderne sagn om aids-syke som gjennom å smitte andre ønsker å hevne seg over å ha fått en kjønnssykdom. Hun sjekker opp en tilfeldig forretningsmann på en konferanse, og følger med til en intim aften på hans hotellrom. Morgenen etter har hun forsvunnet, men har etterlatt seg følgende hilsen med leppestift på baderomspeilet: «Welcome to the [wonderful] world of AIDS» (Brunvand 2012:11-12). Med nødvendige tillempninger finnes tilsvarende sagn om menn som etter å ha blitt smittet, og kanskje også blitt sviktet av partneren, utvikler et hat som gjør at de hevner seg på uskyldige. 

Historien vekker assosiasjoner til figurer som Typhoid Mary og Typhoid John, som begge var virkelige personer. Mary Mallon (1869-1938) var av en irsk emigrantfamilie i USA. Hun virket selv sunn og kraftig, og benektet bestemt at hun var syk og kunne smitte andre. Mary jobbet som kokke for velholdne familier, men bare uker etter at noen i husholdet fikk påvist typhoidfeber, søkte hun nye poster uten å oppgi hvor hun dro. Da det lyktes sanitæringeniør George Soper å oppspore henne og konfrontere henne med sykdommen, truet hun ham med en anretningsgaffel. Hun ble arrestert og tvangsinnlagt, hvorpå det ble påvist store mengder av bakterien Salmonella typhi i galleblæren.

Mary klagde over å bli behandlet som en «Guinea Pig», og nektet å bli operert. Hun var heller ikke enig i at håndvask og renslighet var nødvendig ved matlagning. Uten antibiotika til å bekjempe infeksjonen og med erfaring for at operasjoner for å fjerne galleblæren ofte resulterte i dødelig utgang, ble det en sak om smittevern versus personlig frihetsberøvelse. Mary fortsatte som kokke under ulike falske navn som Breshof og Brown, og jobbet for ulike kursteder, restaurant- og hotellkjøkkener. Hun ble satt i isolat i en enslig hytte på Long Island, og ble til sist innlagt på Riverside Hospital på North Brother Island, hvor lungebetennelse endte hennes liv, 69 år gammel. Offisielt het det at hun hadde smittet 53 personer, hvorav tre døde, mens et estimat lyder på at hun kan ha forårsaket et femtitalls dødsfall. 

Likheten mellom Aids Mary og Typhoid Mary er skremselsbildet, at de med viten og vilje søkte anonymitet og forlot åstedet straks ofrene var smittet. Men det moderne sagnet har fått en ekstra dimensjon. Det påstås nemlig at flere kvinner fanget opp historien og satte inn avisannonser for stolt å fortelle allmennheten om sin virksomhet. Vedkommende ble avslørt, men påsto selv ikke å ha aids. De hadde utelukkende ønsket å spre frykt i den hensikt å propagandere mot ubeskyttet og tilfeldig sex. Selve hoaxen er blitt et virksomt tillegg til vandresagnet. Gjennom ulike media kunne historien bre om seg og være produktiv, uten større krav til vitneførsel for avsløringene. 

ML – Miracle medicine and medical themes

Vaksiner, mirakelmedisin og vidunderkurer som påstås å virke så godt at de hemmeligholdes og kun blir foreskrevet noen få utvalgte: Til tross for myndighetenes strenge krav til testing og omstendelige prosesser rundt godkjenning av medikamenter, påstås vaksinen umiddelbart å være klar til bruk, dersom en bare godtar visse vilkår for å motta den. Det kan dreie seg om å slutte seg til religiøse og politiske meningsfellesskap, eller medikamenter som utelukkende er tilgjengelig for salg via nettsteder eller på postordre. 

Påstander om quick fix-metoder som gir immunitet mot truende sykdommer, kan altså både spres som hoax, ikles konspirative narrativer, og gis en mer episk utforminger gjennom å favorisere visse holdninger. Det er ofte nødvendig å få innovasjonene litt på avstand før en kan identifisere nye typer. Ved nærmere ettersyn viser det seg da at sagntyper som først finnes omtalt som moderne sagn (urban legends), likevel beror på et lengre diakront forløp. 

Spesielt fra Frankrike omtales en røver-eddik. En røverbande tilranet seg eiendelene til syke døende og slike som var døde av pest. Da de ble fanget, opplyste de å ha holdt seg friske gjennom en resept, Le vinaigre des quatre voleurs (en firetyvers eddik). Desinfeksjonsmiddelet besto av vineddik blandet med ulike aromatiske og medisinske planter med antiseptiske egenskaper. Eliksiren kunne således inneholde vin, eplesider, malurt, mynte, salvie, nellik, rosmarin, muskat, løk, kamfer osv. 

Alskens ulykker og farsotter blir, ofte iblandet store porsjoner konspirasjonsteorier, fulgt av lovnader om mirakelmedisiner som holdes unna offentligheten for kun å være forbeholdt rikfolk, et sluttet selskap eller lederskap (Brunvand 2012:394-395). Det kan dreie seg om mer eller mindre sofistikerte eliksirer og urteblandinger. Slike finnes det mange eksempler på opp gjennom historien. Omkring 1900 fartet «Blaabærdoktoren» omkring i Nord-Norge og solgte medisiner mot alle slags onder. Han garanterte både helbred av syke og beskyttelse for dem som ville holde seg friske. Mannen var egentlig en fallert handelsmann sørfra, og da han ble arrestert, viste det seg at den fantastiske medisinen hans kun besto av terpentin og blåbærsaft (Halvorsen 1911:158). 

Allerede på skuddårsdagen, 29. februar 2020 lanserte lekpredikanten og Israel-vennen, Ola E. Hals, via nettstedet drive.no/meninger, nyheten om at leger i Tel Aviv ville ha en covid-19 vaksine klar for bruk i løpet av et par uker. Dermed kunne antisemitter og de som hadde ønsket å boikotte salg av israelske varer, angre. En fikk sette sin lit til at det jødiske folk ville være storsinnet nok til å dele vaksinen med dem som passerte 3D-testens etiske verdier (dvs. delegitimering, demonisering og dobbeltmoral overfor staten Israel). 

Hals påsto nyheten var lekket av farmasøyten Katz, at det farmasøytiske teamet ved Galilea Research Institute (MIGAL), gjennom å sekvensere korona-viruset, og at den israelske vitenskaps- og teknologiministeren, Ofir Akunis, allerede hadde mottatt en oral vaksine, inneholdende IBV-antistoffer, som nå var klar for produksjon. En norsk jøde, On Elpeleg, fulgte opp dem som i kommentarfeltet kritiserte Hals med anklager om antisemittisme, og bekreftet at den livsviktige medisinen var klar til bruk, og at den både kunne fås som engangssprøyte og i tablettform. 

Som bevis for at medisinen var effektiv, ble det propagandert med at ingen jøder var blitt rammet av covid-19, og dessuten at Benjamin Netanyahu hadde klart å smugle medisinen ut til sin kamerat, USAs president Donald Trump, som hadde vært i middagsselskap på Mar-a-Lago med en delegasjon brasilianere, hvor flere hadde testet positivt for viruset. Trump kunne fornøyd la seg teste, og sende pressen beskjed om at «presidenten var symptomfri». Så raskt, ukritisk, og uten å teste for bivirkninger, lar det seg selvfølgelig ikke gjøre å lansere nye vaksiner. 

Riktignok lyktes det flere farmasøytiske firmaer på rekordtid å fremskaffe vaksiner, men det tok et års intens forskningsinnsats, og ikke noen ukers lyssky virksomhet for å fremskaffe en vidundermedisin. Hvor dystert det må være i etterpåklokskapens lys å bli konfrontert med egne høylytte utsagn i sosiale medier. Høsten 2020 viste det seg for all verden at president Trump likevel kunne bli smittet av covid-19. Og også Israel hadde de samme problemer med nedstengning og pandemi som andre nasjoner. Men historiens falsknere fikk sine 15 minutter i rampelyset ved å fremme sin sak. 

Litteratur

Benedictow, Ole Jørgen 2002 Svartedauen og senere pestepidemier i Norge. Pestepidemiens historie i Norge 1348-1654. Oslo: Unipub. 

Bonnevie, Tiril og Sven Lindblad 1989: Register til Norsk Folkeminnelags Skrifter 101-118. Hovedoppgave ved Statens bibliotekshøgskole i Oslo, 1978. Oslo: Oslo Offset. 

Borch, Christian 1975: «Det er noen som klusser med været» (s. 1 og 10). Morgenbladet nr. 179. Torsdag 7. august 1975. 

UL = Brunvand, Jan Harold 2012: Encyclopedia of Urban Legends. Updated and Expanded Edition. Vol. 1-2. California: AC Clio. 

Bugge, Kristian 1934: Folkeminne-Optegnelser. Et utvalg. Norsk Folkeminnelags skrifter 31. Oslo: Norsk Folkeminnelag. 

ML = Christiansen, Reidar Th. 1958: The Migratory Legends. A Proposed List of Types with a Systematic Catalogue of the Norwegian Variants. FF Communications N:o 175. Helsinki. Academia Scientiarum Fennica. 

Edvardsen, Erik Henning 2005: Kvitebjørn kong Valemon 1. Gerhard August Schneider – arkitekten bak norske eventyrillustrasjoner. Norsk Folkeminnelags skrifter nr. 155. Oslo: Aschehoug & Co. 

Edvardsen, Erik Henning 2020: Sagnsamleren og hans ambassadør – Andreas Faye og Peter Christen Asbjørnsen – folkloristikkens pionerer i Norge. Del 2. Juletræet. nr. 13 (årsskrift). Oslo: Asbjørnsenselskapet. 

Eriksen, Stefka Georgieva 2020: «Klima, pest – og historienes kraft» (s. 14-15). Klassekampen nr. 207. Mandag 7. september 2020. 

Faye, Andreas 1833: Norske Sagn samlede og udgivne af …. Arendal: Nils Christian Halds Bogtrykkerie. 

Halvorsen, Anders 1911: Billeder av livet i Finmarken i fortid og nutid. Kristiania: Gyldendal. 

Hermundstad, Knut 1944: I Manns Minne. Gamal Valdreskultur III. Norsk Folkeminnelags skrifter 55. Oslo: Norsk Folkeminnelag. 

Humburg, Norbert (red) 1985: Geschichten und Geschichte. Erzählforschertagung In Hameln, Oktober 1984. Hildesheim: August Lax Verlag. 

Kjellberg, Halvor (red) 1993: Regesta Norvegica VI 1351-1369. Oslo: Riksarkivet. 

TSFL = Klintberg, Bengt af 2010: The Types of the Swedish Folk Legend. FF Communications No. 300. Helsinki: Academia Scientiarum Fennica. 

Kobro; Isak 1936:  «Tidsrummet fra ca. 1800 til vår tid» (s. 209-292). Ingjald Reichborn-Kjennerud, Fredrik Grøn og Isak Kobro: Medisinens historie i Norge. Oslo: Grøndahl & Søns Forlag. 

McNeill, William H. 1977: Plagues and Peoples. London: Penguin Books. 

Nergaard, Sigurd 1921: Gard og grend. Folkeminne fraa Østerdalen. Norsk Folkeminnelags skrifter III. Kristiania: Norsk Folkeminnelag. 

Mo, Ragnvald 1972: Gard og bygd. Folkeminne frå Salten. Norsk Folkeminnelags skrifter 107. Oslo: Norsk Folkeminnelag. 

Prøysen, Alf 1948: Drengestuviser. Oslo: Tiden Norsk Forlag. 

Reichborn-Kjennerud 1940: Vår gamle Trolldomsmedisin III. Skrifter utgitt av Det Norske Videnskaps-Akademi i Oslo. II. Hist.-Filos. Klasse. 1940. No. 1. Oslo: Jacob Dybwad. 

Skjelbred, Ann Helene Bolstad 1989: Register til NFL. Bind 51-99. Del 2: Systematisk. Norsk Folkeminnelags skrifter 100:2. Oslo: Norsk Folkeminnelag / Aschehoug. 

Solheim, Svale 1943: Register til Norsk Folkeminnelags skrifter Nr. 1-49. Norsk Folkeminnelags skrifter 50. Oslo: Norsk Folkeminnelag. 

Aasen, Ivar 1923: Norske Minnestykke ved Jens Lindberg. Norsk Folkeminnelags skrifter I. Kristiania: Norsk Folkeminnelag.